Eddie Vedder har en av rockens sterkeste og mest særegne stemmer. Han har et hav av imponerende klassikere på samvittigheten og et intet mindre enn eksemplarisk engasjement for verden rundt seg.
Men det er ikke før nå, i en alder av 57, at Pearl Jam-frontmannen har valgt å kanalisere sin indre papparocker – med reverb på gitaren, etterklang og store svulstige landskap.
Derfor: Hvis du som meg foretrekker din solo-Vedder nedstrippet, intens og inderlig som på de tidligere albumene Into the Wild og Ukulele Songs, er det en liten overraskelse å vente seg med Earthling.
Bruce og Tom
For det meste handler albumet om potent gitarrock med umiskjennelige nikk til Bruce Springsteen og Tom Petty (sistnevnte spesielt på singelforløperen «Long Way»). Dette er fornuftige forbilder å ha, men man må være drevet enormt lei av Born in the USA og Damn the Torpedoes for ikke å sette dem på først, i stedet for Earthling. Men det er ikke dermed sagt at albumet ikke er et variert, fengslende og veldig levende sammensatt.
Heldigvis er albumet drevet av nødvendigheten som oftest preger mannens låtskriving, og dermed er det både gode låter og mye på hjertet på albumet, som estetisk sett ikke er langt unna det War on Drugs holder på med for tiden. Uttrykket veksler mellom poprock kuttet etter arenamalen og flere store rockelåter, hvor spesielt det punkede makkerparet «Good and Evil» og «Rose of Jericho» sammen med «The Power of Right» har det skarpeste bittet.
Hilsen til Chris Cornell?
Lyrisk kommer vi rundt temaer som tap ("Brother the Cloud", som kanskje kan høres som en kjærlig hilsen til Chris Cornell?), kjærlighet ("The Haves") og verdens tilstand ("Rose of Jericho") . Vokalt sett leverer Vedder hele veien gjennom, og det er ingen tvil om alvoret bak ord som «The smell of asphalt makes it hard to swallow / Another heatwave, becoming all that we know».
Albumet inneholder flere opptredener fra mildt sagt berømte gjester. Ringo Starr, som har fått enormt mye cred etter sin nådige opptreden i Get Back, spiller trommer på den fine «Mrs. Mills». Stevie Wonders munnspillinnslag på «Try» klarer å være like sjarmerende og irriterende. Elton John kommer også med og gjør en duett på «Picture».
Rørende avslunting
På albumets siste låt – og et av albumets sterkeste øyeblikk – synger Vedder til og med duetten sammen med sin avdøde biologiske far, Edward Severson Jr.
Det er en rørende avslutning på en overskuddspreget lekeplass av et album, der materialet, til tross for tunge emnevalg fra tid til annen, er preget av letthet og glede. Det smitter når du lytter, og nok en gang har Vedder funnet veien til platehylla.
