Konsertanmeldelse

Bunnsolid, trygt og litt for komfortabelt

Julien Baker

Parkteatret

Julien Baker fremviste styrkene i sin musikalske bredde til et pinlig lydhørt publikum.

På sitt nyeste album hadde Baker skrudd alt litt opp. I motsetning til de to mer akustiske foregående fullengderne, løftet sist utgitte Little Oblivions fra 2021 seg opp til svært solid og hardfør indierock.

Sist hun skulle til Norge, men måtte avlyse, hadde multiinstrumentalisten med seg det «gamle». For et utsolgt Parkteater torsdag kveld, hadde hun med seg en god blanding. 

Hardere filer

Baker og de fire bandmedlemmene fremviser musikken bombastisk, med mer futt og rock enn tidligere. Startskudd med «Hardline» og «Bloodshot» fra nyeste album, legger føringer for at dette blir en drøy time bygget på platas intensitet, båret av oppbygninger av trommeveld og fuzzy gitar.

Ikke minst Bakers vokal som, til tross for sykdom, trenger gjennom harde musikalske lag og helt inn til beinet på samtlige låter.

Synthene og harmoniene maler et varmt og bølgende bakteppe på «Relative Fiction», hvor Bakers vokal og gitarspill skjærer gjennom. Det er betegnende for konserten i sin helhet. Låtene er av faste oppbygninger, før flere av låtene ekspanderer i sluttparitet. «Highlight Reel» drar eksempelvis i retning gåsehud, når gitarriffene vrenges, synthene vibrerer i gjenklang og trommene høyner det hele. 

Hva skjedde med det norske publikum?

Bandet toner det så ned, før Baker i all ydmykhet minner det aldri så høflige norske publikum på at det tross alt er lov å synge med. Syv låter ut i konserten er det nærmeste jeg har hørt ektefølt begeistring for kommende låt et rolig «aw» fra kjæresteparet ved siden av meg.

Det brede aldersspennet av steinansikter i den utsolgte salen utviser hverken misnøye eller vill beundring. Et lite dytt fra scenen mykner opp, og publikum gir seg nesten hen til taktfaste og rocka «Ringside», som på scenen løftes av synther i retning 70-tallet. 

Foto: Richard Ashton

Mangefasettert

Julien Baker begynte derimot ikke musikkarrieren sin under merkelappen indierock, men i langt mer nedstrippede uttrykk. Publikum, nå noe varmere i trøyene, uttrykker begeistring når de fire øvrige bandmedlemmene forlater scenen, og Baker, gitaren og «Sprained Ankle» samles under spotlighten. 

Nå erklæres det «time for the piano portion», og spotlighten følger Baker til krakken med det dempede og akustiske. 

En miks i en lite tydelig retning

Baker med band byr på en setliste for de gamle troende, men òg for indierockens nyfrelste. Sekvensene av låter veksler aldri for brått. Likevel holder det noe igjen, spesielt i sistnevnte sjanger. De harde oppbygningene føles aldri på overtid, men kunne gjerne nærmet seg. Det er få drag mellom hver enkelt låt, og et knyst parkteater hører gjerne på gitarstemming heller enn å klappe mer enn ti sekunder.

Konsertens to siste låter spriker med hvert sitt uttrykk, og når «Ziptie» sin intensjon virker å være å løfte taket, oppleves det halvveis, sammenlignet med tidligere kulminasjoner. 

Like fullt var det en solid miks i låter som viste bredden i Julien Bakers repertoar.

ANNONCE