x
Til å le eller gråte av

Helloween, Mainstage, Tons Of Rock

Til å le eller gråte av

Anmeldt av Ellen Lund | GAFFA

Vi er på den tredje og siste dagen av Tons Of Rock-festivalen, og det har virkelig vært noen fornøyelige dager. Ikke bare har vi fått opplevd et to dusin konserter og mer til, men vi har nok en godbit å glede oss til. Tons Of Rocks tredje og siste headliner, Helloween.

Helloween er et power-metal-band fra Hamburg i Tyskland, som mer eller mindre har æren for å ha skapt nevnte sjanger. Deres Keeper Of The Seven Keys pt. 1 & 2 fra 1987 og 1988 var albumene som satte dem på kartet. Etter dette forlot grunnleggende og innflytelsesrike medlemmet Kai Hansen bandet. De har hatt et mangfold av lineup-endringer siden den gang, med gitarist Michael Weikath og bassist Markus Grosskopf som den harde gjenstående kjerne.

LES OGSÅ: Legendarisk metal-trommis er død.

Helloween anno 2018 gir oss et ensemble på hele syv personer. Ikke bare får vi både Micheal Kiske, og Andi Deris på vokal, selveste Kai Hansen er stor del av showet, selv om han bare tidvis er til stede på scenen.

Overdådigheten selv

Helloweens stil tilhører den grenen av metal som ikke holder tilbake. De spiller tross alt power-metal, som på mange vis kan ses på som metalverdenens svar på kitsch, en sjanger som uironisk går over bord med oppblåsing av bestemte sjangertrekk og troper. I dette tilfellet er det sen klassisk heavy metal-sound kombinert med horror og sci-fi-referanser som får oppblåsing. Det høres kanskje ikke tiltalende ut for de fleste. Men det er akkurat denne oppblåsingen som gjør band som Helloween tiltalende for mange.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Helloween på Tons Of Rock. FOTO: Kenneth Sporsheim

Låta Halloween sparker i gang Helloweens konsert på Tons Of Rock, og scenen er med ett fylt med noen lystige tyske menn som spiller klassisk power-metal som om det var like naturlig som å puste.

Et 2000-talls web-throwback

På bandets bakteppe får vi rimelig primitiv grafikk som er ment å gi en halloween-stemning, men minner mer om å startmeny fra et av spillene på nettsiden 123spill. På Dr. Stein gjør prosjekteringen på bakteppet en enda bedre jobb med å stadfeste denne estetikken med en tegneserie-Einstein, reagensrør og likposer med bandmedlemmenes navn på. Ikke for å snakke for mye om hva som foregikk i bakgrunnen, men det tok mye oppmerksomhet. Selve den musikalske utførelsen til bandet må sies å være over gjennomsnittet.

LES OGSÅ: Derfor boikotter GAFFA Jay-Z og Beyoncé.

Bandet er tight, riffene sitter og ikke minst er vokalene til Kiske og Deris særs storslåtte. Vokalene er av en operatisk kraft som kan sammenlignes med Rob Halford og Bruce Dickinson. De er to menn på jobben, men det er likevel en imponerende prestasjon.

Power-metal er ikke for alle, og for undertegnedes ører er If I Could Fly farlig nærme et metal-tilsvar til Imagine Dragons. På I’m Alive føles det som klassisk heavy-metal, bare 10% mer overdreven, og det er unektelig fornøyelig. Vi får Kai Hansen på scenen til å fremføre et potpurri med flere av bandets eldre låter, og det er absolutt både heseblesende og headbanger-verdig.

Sterkt

Du kan le i forundring eller gråte av glede, Helloween vil gjøre et sterkt inntrykk på deg.

Uavhengig av hvilken gruppe du tilhører kan de levere en god opptreden. De er et band som har overlevd tiden av en grunn.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA