x
Grunge-legendene som gjenstår

Alice In Chains, Mainstage, Tons Of Rock

Grunge-legendene som gjenstår

Anmeldt av Ellen Lund | GAFFA

Mye av Tons Of Rock-festivalen var preget av en spesiell type cocktail frem til et bestemt punkt. Borg-pilsner og regnvann. På mirakuløst vis brøt sola gjennom skylaget mens Abbath sto på hovedscenen. Det er få ting som gir et løft til en festival som når været går fra trist regn til herlig sol. Når det var tid for at grunge-legendene i Alice In Chains skulle gå på scenen, var det strålende stemning blant publikum, på tross av musikkens dystre undertoner.

Alice In Chains er et amerikansk, alternativt heavy metal-band som var assosiert med grunge-bølgen på begynnelsen av 90-tallet. Skivene Facelift, Dirt og Alice In Chains var album som gjorde dem berømte, og som i dag kan ses på som moderne metal-klassikere.

LES OGSÅ: Derfor boikotter GAFFA Jay-Z og Beyoncé.

Bandets opprinnelige vokalist, Layne Stayley var en av sin samtids beste sangere og formidlere. I 2002 gikk han bort etter å ha slitt med rusavhengighet og psykiske vansker i lang tid. Bandet kom tilbake med ny vokalist, William DuVall, i 2006, og de ga ut Black Gives Way To Blue med han i 2009.

Det tredje albumet med den nåværende besetningen er nå på trappene mens vi får vår etterlengtede opptreden fra bandet her i Norge.

Ingen lek

Det er ingen tvil om at de mener alvor når DuVall spaserer inn på scenen mens bandet fyrer i gang Rain When I Die, Them Bones og Dam That River fra deres essensielle utgivelse Dirt. Store deler av konserten blir faktisk brukt på å dyrke de tunge riffene og de hjemsøkte budskapene som preget Alice In Chains’ originale periode. Det er ikke noe å klage over med tanke på DuValls vokalprestasjon klinger skremmende likt Layne Stayleys. Jean Cantrell karakteristiske koring er også på plass.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

William DuVall på Tons Of Rock. FOTO: Kenneth Sporsheim

Bleed the Freak, We Die Young, It Ain’t Like That, og ikke minst den eksplosive hiten Man In The Box sitter som et skudd. Alle er blytunge, tighte og låter tilnærmet lik sine studioversjoner. De tar også tid å levere den ubeskrivelige vakre, men dypt deprimerende balladen Nutshell, dedikert til Stayley av hans kollega og venn Cantrell.

Når de prøver seg med nyere materiale, forbigår det nesten umerkbart hen. Sounden er der, men edgen og nerven til mange av de eldre låtene mangler. Dette med unntak av den rykferske singelen The One You Know, som har et introparti som er så dissonant og hardtslående at det er vanskelig å ikke la seg rive med.

For proft?

Alice In Chains’ musikk er nesten for alvorlig og tanketung for det glade og viltre publikumet på Tons Of Rock, som crowdsurfer i vei og synger av all sin hals på de mest kjente refrengene. Ja, den er nesten mer alvorlig enn det bandet selv klarer å formidle. Og det er vanskelig å riste fra seg tanken om at låtene noen ganger blir redusert til rene 90-talls partyrock-anthems.

LES OGSÅ: «Musikk som får meg til å romantisere mango».

Alice In Chains anno 2018 er utrolig proffe, og de kjenner både sin nisje og sin sound. Det kjennes dog tidvis for mye som om de repeterer en bestemt formel om og om igjen uten helt å ta inn over seg dybden.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA