GAFFA ønsker fremover å fylle et stadig mer merkbart hull innenfor norsk musikkjournalisme. Ute/dj/klubb-miljøet i Oslo er en undervurdert kulturformidler av stor betydning for mange, og i den anledning presenterer vi stolt vår utnevnte ekspert og gatekeeper på hva som er verdt/ikke verdt å sjekke ut i utelivets kriker og kroker; Utelivskorrespondenten. Første spalte tar for seg 2 hotte tips à la créme @ BLÅ og Kafé Hærverk kommende lørdag
Alt starter i Kairo
Gaffas nye utelivskorrespondent befinner seg for øyeblikket i Kairo på besøk hos en legendarisk DJ og plateselskapsvert (hvis navn er sladdet grunnet habilitetsårsaker). Sammen driver de rundt for å finne arabiske musikkskatter, feilstavte bootleg-merkeklær og kanskje en og annen mening med døden og livet. De snakker om samarbeid og samlealbum, reissues og remixer, omslag og slagere. Om forskjellene på Goatrance og Psytrance, om fremtiden og kommende utgivelser.
Stjerner i øynene, så litt sand, så ned en sjakt, lukten av harpiks og varme turister, en sort bille ruller solen over himmelen, Ra står ikke lengre i senit, og så skjer det: I ørkenens øde landskap, i et stille hulrom dypt under pyramidens massive mystikk, fikk han en trykkende følelse av at, nei, det er jo ikke blant gamle steinhauger det skjer; Oslo pulserer av liv mens her er så stille! Et uforløst savn. Kanskje var det dagene blant kornete eksos som hadde gått ham til hodet? Var det kanskje det velkoreograferte kaoset i Kairo, den transeinduserende trafikken og sakrale bønnerop med autotune, delay og reverb som hadde satt noe i bevegelse hos ham?
Uansett bestemte han seg for å hive seg på neste fly til Norge, med ryggsekken full av kassetter, rikelig utstyrt med Guggi-belte og Calvin Zlein, for å igjen suge inn lyden av sin hjemplass og hjertens røtter; den nederste, delvis forfryste, mest grumsete delen av Akerselva.
For nemlig på denne kommende lørdagen i det som kunne ha vært fem dager etter fullmåne i et ganske grovt dynasti (altså 2. desember 2023 fra ca 23.00 til 03.30), har Utelivskorrespondenten tenkt seg på ikke bare én drøy lineup med DJs der hjemme i gryta, men to; og så langt det lar seg gjøre, å innta dem begge på en og samme tid! I den bitende våte kulden, det rakt motsatte av Egypts tørre varme, er utelivskorrespondenten på avslørende vis snart å finne springende mellom Kafé Hærverk og BLÅ, hutrende av kulde og begjær på nærmest Hamsunsk vis, for å misse minst mulig ut av mest mulig. Og visst det blir mye, kamerat. Han setter seg på flyet, svever over det som en gang ble og ikke ble Romerriket og skriver forventningsfullt...
HOT TIPS 1: TRANSPARENT SOUND, KAFÉ HÆRVERK
Kafé Hærverk, varmestua som kan skryte av å være stedet i landet med kanskje flest antall konserter, eventer og fester i året, hever seg enda høyere over mange andre ved at de også har klart den enorme prestasjonen av å ha flest antall konserter i året som du ikke vil gå glipp av. Kvantitet òg kvalitet. Noen av mine aller beste netter har skjedd nettopp her på dette alminnelige gulvet, og på den lille fire tommer opphøyde scenen for de innvidde, som målt i affeksjon og musikalitet desidert hadde hatt Norges grommeste kvadratmeterpris.
Her vil en OG, all the way from Juh-Kay (altså ehmm en gammel traver? hele veien fra øhh Storbritannia?); Transparent Sound, kile hjertemuskelene og hamre deilig på øresneglene dine med en salig blanding old school (ja faktisk helt på ordentlig òg, TS har holdt det ekte siden old school var new school!) og nyere sikkert også friske saker.
Halvparten av den tidligere duoen, Martin Brown, hoppet av TS-toget for et par år siden til fordel for andre prosjekter mens den andre halvparten, Orson Bramley, viderefører navnet og historien - noe som faktisk gjør han til blant UK’s eldste fortsatt utøvende (og levende, tenk på det!!) DJ-er. Og jommen var ikke Bramley allerede også legendarisk på 90-tallet som medlem av hiphop- og breakdancecrewet Severe Carnage? Du skulle bare visst. Både electronic funk og thunk er stikkord fra det offisielle skrivet til arrangementet, som jo også lover godt, og attpåtil skriver Bramley at han er lei av 4/4-beats (til glede for stamdansere på leikarringen!), noe som kan være riktig groovy.
Nadda & Sagittarii Acid (fysøren for noen deilige navn!) spiller før og etter. Det virker som de skal spille acid, og det er jo både vel og bra! Fyr opp en 303 og jeg kaller deg venn. Kudos på forhånd, men den endelige dommen faller neste uke. Blir dette et blast from the past for gamle speedfreaks eller vil Orson og kompaniet fortjent meske seg meg legendestatusen og sparke opp dører til nye intergenerasjonelle, transcendale musikkøyeblikk?
HOT TIPS 2: ISTANBUL GHETTO CLUB, BLÅ
Nøyaktig når jeg løper ned til Blå vet jeg ikke, men med lovnader som "bunnsolid acid krydret med anatoliske rytmer" fra Istanbul Ghetto Club rykker det fort litt i fomo-foten. Er denne svært forlokkende setningen et luftslott som brått raseres av et fettete midi-keyboard eller er det faktisk en manifestasjon av mine våte sjangerdrømmer?
Uansett blir det sikkert nice. Blå er som dere vet blant byens eldste etablissementer når det gjelder både konserter og klubbmusikk, og har klart seg gjennom overraskende mange ned- og oppturer takket være jevnt høy kvalitet, store og små stjerner fra inn- og utland, og såvidt jeg husker fra tiden før jeg ble straightedge; gode drinker (særlig den med kirsebær som ikke er på menyen, mmm..). Det er en stund siden jeg har vært der sist, det vil si et par uker, men kjenner jeg gleder meg nok en gang til å mingle blant folk jeg ser nærmest ukentlig, støte på gamle kjærester og folk jeg ikke har sett på hauger av lineær-tid, le av en og annen soss som jeg mener har havnet feil, og surre rundt i halvmørket der inne mens subben romler godt i magen og diskanten lystig kvitrer i mine syntetiske ører.
Og denne gangen har jeg attpåtil pressepass i hattebremmen og slipper å hoppe over gjerdet og gli inn på nærmeste pall blant folk jeg tilfeldigvis nesten alltid kjenner, og sitte lutnakket i skyggen mellom varmelampene for ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet. Sorry Blå og min venn dørvakten (og tusen takk; jeg vet at dere vet at jeg vet at dere vet)! Nevnte jeg at det kan bli gøy? Også i beskrivelsen nevnes det "weirdness" og "humor" som kan slå begge veier. Koseord som dette er som regel turn-offs for meg som foretrekker stoisk metaironi, kaldhendte og konfronterende, sarkastiske bemerkninger (snøftende og aller helst på rim). Men drar de frem noen skikkelige slapsticks, en ba-dum-tss, og/eller en pikkolofløyte (hahaha pikk) så blir jeg fort der ut kvelden.
Bak laptopen og miksebordet, opplyst av rødgrønne spotter og en og annen lysflekk fra den bespeilede Mozartkuglen i taket, vil også godeste Frantzvaag stå og nikke med sin musikalske tilstedeværelse før Istanbul Ghetto Club inntar scenen. Eller kanskje etter, jeg vet faktisk ikke rekkefølgen. Uansett er tiden sirkulær, simultan og for evig innkapslet i kvantefysikkens vibrerende null-komma-fem, så det spiller strengt talt ingen rolle.
SÅ, KJÆRE UTEGÅER...
Choose your fight(er), benytt din frie vilje, kast en mynt og la skjebnen bestemme, eller gjør som meg og stikk på begge og med det utfordre den kosmiske orden. Eller følg med neste uke og la meg gjøre jobben (gratis ofc..), og ligg konform og komfortabel hjemme paralysert av beslutningsvegring og/eller fufu (frivillig uteblivelse fra utelivet, ikke det samme som den mer skammelige ufufu; ufrivillig uteblivelse fra utelivet). Uansett får du i neste uke lese konklusjonen over de brennende spørsmålene; burde jeg ha blitt på Hærverk eller burde jeg ha blitt på Blå? Burde jeg ha løpt mer frem og tilbake eller burde jeg spart kreftene til dansegulvet og/eller moshpiten? Eller burde jeg bare funnet meg en oase og en pipe og slått meg til ro her ute i ørkenen med vekselsvis makina og Om Khaltoum i bakgrunnen mens jeg pløyer meg gjennom enda en Knausgård?
Aldri over og alltid ut,
Utelivskorrespondenten
