Utelivskorrespondenten, andre spalte: Hemmelig identitet over hele trikkelinja

Klokka litt over ni forrige søndagsmorgen blir jeg vekket på trikkens endeholdeplass, en blid konduktør spør om det var her jeg skulle av og jeg spør tilbake, mildt fortumlet med hodetelefonene på snei, om jeg kan sitte på et par stopp innover igjen. Jeg ble overrasket over hvor grov og fremmed stemmen min hørtes ut, hes som bare en natt på byen i 12 minus kan gjøre.

Jeg tar meg sammen og setter meg ordentlig på setet og skotter igjen på den bestefar-aktige konduktøren og spør; vent var det ikke du som vekket meg på vei ned til byen også, da jeg måtte bytte fra trikk til buss-for-trikk nesten et halvt døgn tidligere? Joda, han gjenkjente meg og lo godt da han enset det litt flaue som gled over meg. Jeg merket dobbeltsynet forsvant da øynene mine lyste opp i en deilig stolthet når jeg innser; at jeg har vært ute, at jeg har vært skikkelig ute!

For jo hvordan hadde denne vinternatten vært egentlig? Bruddstykker av den etterhvert ganske lange seansen begynte å demre: Jeg startet på Hærverk der Nadda & Sagittarii Acid begynte å varme opp det litt spede publikumet. Til å begynne med spilte de så lavt at jeg hørte folk tisse, trekke opp og vaske hendene sine nede. Men det gjorde egentlig ingenting, musikken var kul og vannete med mye våte og dryppende lyder, så det gled litt naturlig sammen. Musikken minnet meg litt om en av vann-verdenene i et gammelt Ratchet & Clank-spill, som er et kompliment fra min side. Litt kjedelig å danse til, men godt å ha i bakgrunnen der jeg sitter i baren og drikker vannglass etter vannglass. 

Litt etter spiller Transparent Sound som jeg hadde veldig høye forventninger til, legacyen tatt i betraktning. Volumet er mye høyere nå og jeg tenkte yess fettt, men bare et øyeblikk senere lurte jeg på om dette ikke var for å kompensere for at det ellers skjedde ganske lite? Når begynner de hektiske synthene og interessante rytmene som var lovet? Orson Bramley hadde senest for et par uker siden sagt seg lei av «vanlige» 4/4 rytmer, men lite tydet likevel på endringsvilje hos hverken han eller trommemaskinen sin. 

En ganske uthult fyr med tidlig 90-tallsklær (ikke av typen som kjøpte dette på en overpriset vintagesjappe i fjor da dette var in, men som har stått og gått i denne siden det var nytt) shufflet rundt på dansegulvet. Han hadde moves som jeg ikke har sett før, kanskje fordi jeg ikke levde i ’92. En levende tidsmaskin. Akkurat det synet var verdt turen alene, footworket hans var av en annen verden, men bekreftet til syvende og sist, og dessverre, min tidligere fordom.

Videre gjorde jeg som avtalt og løp ned til Blå. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, mange danset blandt lys og røyk foran bordet til Frantzvaag, og i baren satt mange tilsynelatende veldig ulike gjenger i tette sirkler. Litt etter blir det veldig ålreit, for da braste en kompis av meg inn, rett fra julebord og fullt kledd i dress. Han spanderte en juleøl, straight-edge livsstilen min ble med ett brutt og jeg ble dratt rett inn på dansegulvet hvor vi sprelte og svaiet oss gode og varme til en overraskende fyldig, høy musikk. 

Vi går ut i kulda for å ta en røyk, og setter oss midt i en jentegjeng og begynner å skravle. Jeg trodde jeg bare kjente hun ene, men det viste seg at jeg egentlig kjente alle, bare at jeg hadde glemt litt tid, fjes og kontekst, som jeg ofte gjør. De lurte på hvorfor jeg var her og som vanlig snakket jeg raskere enn jeg klarte å tenke og kom til å røpe at jeg liksom var på «jobb». Jeg måtte fort tie om hva slags jobb for å holde meg og mitt alter ego adskkilt, og våre mystiske persona mystiske. Med ett gikk det rykter om at jeg var sivilsnut, skjenkekontrollen, detektiv og verre er. Jeg spilte med og sa jeg var her for å samle tips og ledetråder angående den forfryste skallen og parterte torsoen som inntil nylig hadde ligget og duppet i elvebredden. 

Den bet de ikke på, men det inspirerte en enda morsommere teori om at jeg var terrorist, noe den veldig klumptete jakka mi, pluss en ganske tykk snor som hang fra sekken min og over skulderen kunne avsløre. Jeg steg nærmere jentegjengen, trakk i snora og utløste en latterbombe. 

Etter en stund går vi inn igjen og to (passende nok) maskerte menn, som jeg antar er Istanbul Ghetto Club, spiller. Faktisk låt det innmari bra, og jeg enset ikke engang den «humoren» de hadde lokket med (som jeg fryktet skulle bli kleint). Her oste det bare av kulhet, og ja faktisk musikalitet og talent. Den ene sto lent over en modulærsynth som med et veldig antall patchkabler sto for både rytmene og melodiene, og den andre gjynget med en elektrisk Saz i hånden som han jammet med på.

Originalt og smakfullt, to ord som ikke alltid følger hverandre. Dette var definitivt det musikalske høydepunktet for kvelden, men jeg så fort at det begynte å bli sent og måtte rekke litt mer på Hærverk før jeg kan felle en endelig dom. Jeg og min dresskledde venn gikk i forveien og jentene ble med litt etter, men en halv øl og noen låter senere konkluderte vi i felleskap om at det egentlig var bedre på Blå akkurat nå. Så bar det dit igjen til en liten skuffelse over at Frantzvaag var tilbake, som betydde at Ghetto-klubben var ferdig, som for oss betydde tid for nach.

Det gikk rolig for seg, men litt vennskapelig fekting med kjøkkenkniver over parmaskinke ble det, og en DJ-venn skrapte manisk på et millionflax-lodd. Vi stusset over det arkitektoniske grepet i leiligheten ved å ha et vindu direkte fra kjøkkenbenken inn til badet. For ingenting er vel som synet av din kjære på do mens du smører deg en skive nugatti til frokost? Eller er det for å ha oversikt over den fulle vennen din som som alltid spyr på fest?

Jeg har allerede skrevet for langt, så det blir lite med plass til helgens anbefaling..

MEN! Kom deg for eksempel på rave i Boksen (under Hausmania) med en av de hotteste lineupene undergrunnsbyen Oslo har å by på (https://fb.me/e/1fdACQrWx). Boksen har aldri hatt en døll kveld, så jeg stoler blindt på at dette blir konge.

ELLER! Dra tilbake til Hærverk for enda en UK-legende, selveste Carl Finlow, som har mekka musikk siden ’86. (https://fb.me/e/4GbgrGnoU). Kompressorkanonen varmer opp og ned med ekte skiver, som jo sikkert blir øh kanonbra også.

ELLER! Sjekk ut Ost&Kjex og Mungolian Jet Set sitt juleshow på Parkteateret om du vil danse til det de kaller «oppløftende, live, elektronisk-dansemusikk, ut i de sene nattestimer.»

(https://fb.me/e/3WSSqe5IF)

ELLER! For deg som er litt mer av den gamle Oslo-skolen, stikk på Villa med Skatebård, Rulefinn og DJ Tilla. (https://fb.me/e/3pop3nMdO)

Eller finn ut sjæl, jeg ska’kke drive å kommandere´ræ rundt (er visstnok noen ganske hemmelige raves rundt om også, spør på din nærmeste VG-sjappe for mer info)

Vi høres, snakkes, luktes og smakes,

Utelivskorrespondenten