En sammensetning av elektronika, rock og punk, som godt mulig kan nå ut til den større pop-masse.
The factory, Tøyen:
Jeg går inn i et stort, rent rom i betong, det er høyt under taket. Lokalet rommer en avslappet energi, et par dusin mennesker, rock fra 1970-80 og et lerret på scenen med psykedeliske, fargerike formasjoner. Arrangementet er intimt, kun inviterte, venner, og interesserte som har funnet veien via inner-circle SoMe-kanaler er eneste til stede: Store reklameplakater for opplevelsen eksisterte nemlig aldri.
Bildet på scenen skifter til et grid i Ableton (programvare for musikkproduksjon), lokalet mørklegges, Sebastian Zalo går på scenen, han er barbeint og har malt ansiktet hvitt.
Scenen rommer sårbarhet, mye trykk og mye fysisk og psykisk bevegelse. Fra headbanging til å ligge på rygg, Zalo tar flere pauser under opptreden, han slapper av og lar musikken rulle på høyttalere i bakgrunnen, nonchalant. Digital badboy er progressivt, annerledes og relativt rebelsk sammenlignet det Zalo tidligere har sluppet. Men essensen er bevart: god ordbruk. Den såre stemmen med driv og kraft ligger godt over raske frekvenser, pulserende bass og elgitar. Det nye prosjektet kan beskrives som lett tilgjengelig (pop-)punk, mer aerodynamisk enn mye i sin sjanger, mindre skjult for det større publikum.
“Hele landet er zombies, vi er allerede dø før vi sovner.” - Sebastian Zalo.
Den nye lyden og uttrykket er mørkt og hardt på overflaten, men med fragment av lyse undertoner, romantikk og sårbarhet. Kvelden rommer dystopisk motkultur mot dystopien i kulturen. Varmt og kjølig på samme tid, engler, demoner og betong. I tillegg til Zalos release, huser The factory denne kvelden en kunstutstilling: harde, maskuline ansikt med skarpe konturer i olje på lerret. Kunstneren, Edvard Wetten inspireres av Picasso og Mogiliano, ego, masker. Og punk.
Sebastian er alt ute med singlene "Digital Badboy" og "Be For Meg". Hele albumet tenkes å slippes til høsten. Sebastian starter en turné med liveband i September.
