Jeg var en nerdete gutt – og jeg var ikke redd for å vise det. Spesielt elsket jeg The Legend of Zelda over alt i verden.
Etter slippet SUPERHAPPY EP som utforsket usikkerheten som finnes i dagens musikalske landskap, er den bergensbaserte gruppen happydieyoung klar til å slippe "Forgive Not Forget", hentet fra albumet DEATH POP, som slippes på den andre siden av nyåret. Låten har en sterk bakgrunnshistorie om venner og mobbing.
Om låten sier gitarist Hans Heum:
" -Jeg var en nerdete gutt – og jeg var ikke redd for å vise det. Spesielt elsket jeg The Legend of Zelda over alt i verden. Jeg husker at jeg ble så hypet opp over det kommende spillet, Twilight Princess, at jeg bokstavelig talt ville bruke timer på å snakke om det med alle som ville lytte, og spekulere i hvor historien kunne passe inn i den store og mystiske Zelda-tidslinjen at jeg var besatt av å pusle sammen.For når du er forelsket, vil du dele det med verden, ikke sant? Og hvorfor skulle jeg ikke det?"
"For mange må jeg ha virket som en ganske rar gutt – til og med ubehagelig – og jeg hadde tilbrakt mesteparten av barndommen min, ikke ensom, men alene i disse intenst nerdete interessene. Det var derfor da jeg som tiåring ble kjent med to barn som var like dypt inne i alt Star Wars og Nintendo – Zelda, Donkey Kong, Pokémon, Super Smash, you name it! – ble vi umiddelbart knyttet sammen, og et vakkert, tett sammensveiset vennskap ble formert. Vi var en trio. Vi var trioen. Og jeg hadde aldri vært lykkeligere."
"Så, 12-årsalderen kom, og det var tid for ungdomsskole. Som alle som har vokst opp i Norge vet, er overgangen til åttende klasse en spennende tid, og oftere en turbulent. Fra dag én var det mobbere. Jeg elsket ikke å bli plukket på, men jeg så dem for det meste som glatte kjerringer, og så lenge jeg hadde trioen min følte jeg meg trygg: Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva noen andre syntes om oss, fordi vi hadde hverandre. Så kom de dårlige mobberne."
"Dette var mobbere av et mer skummelt slag. De var eldre barn, og veldig populære – høyt ansett av både elever, lærere og foreldre, og folk jeg selv hadde sett opp til i oppveksten. Og de fortalte meg at de ville være vennen min. Først var jeg selvfølgelig glad for at de populære barna ville gi meg lite oppmerksomhet. Jeg husker fortsatt hvordan lederen av flokken smilte til meg, kjærlig, og ba meg fortelle ham om det nyeste Zelda-spillet, mens en liten folkemengde samlet seg rundt ham."
