Så bra var Kate Bush

Den engelske sangerinnen og låtskriveren Kate Bush gjorde sin aller første konsert på 35 år i går. Konserten er én av 22 som alle vil finne sted på Eventim Apollo i London. Billettene til konsertene, i alt 77.000 billetter, ble utsolgt på 15 minutter.

GAFFAs anmelder Ole Rosenstand Svidt var en av de heldige som var til stede under den store begivenheten. Han premierer konserten med intet mindre enn seks av seks stjerner og konstaterer at konsertene hun gjør i høst kommer til å gå inn i musikkhistorien:

– Konserten begynner maksimum et par minutter etter 19.45. Lyset dempes, og publikum bryter ut i jubelskrik, jeg har ikke hørt høyere siden jeg anmeldte One Direction i Jyske Bank Boksen i 2012. Det syv mann store bandet inntar deres plasser side og side bakerst på den ikke særlig dype scenen. Så hører vi den såkalte Lily lese et mantralignende dikt opp over høyttalerne, og det betyr at kvelden åpner med Lily fra 1993-albumet The Red Shoes. Bandet går i gang med et for Bush usedvanlig funky og groovy nummer, og så kommer hun inn på scenen. Fulgt av fem korsangere i rytmisk gåsegang. Publikum brøler enda høyere og overdøver nesten de første par linjene fra Bush. Stemmen hennes er minst like fin live som på plate. Stor, fyldig, moden og nyansert, som er årgangsvin, og tekstuttalen hennes er diamantskarp. Bandet spiller fremragende, og lyden er flott. Koret – to kvinner og tre menn – komplementerer Bush med sterke stemmer på fineste vis. Bush ser fantastisk ut, selv om hun som ventet er noe større enn i 1979, og hun agerer helt avslappet på scenen. Hun danser litt frem og tilbake, smiler og vinker til publikum og virker ikke å være det minste nervøs. Jeg hadde trodd hun ville få bruk for et notestativ med tekster eller en teleprompter – det bruker mange andre musikere, for eksempel Allan Olsen, Kings of Leon og salig Lou Reed – men det var ikke tilfellet. Lyssettingen er også helt spesiell. Bak scenen står et stort stativ med en rekke skråstilte kvadrater, som belyses, så det ser ut som det er ild i dem. Storslått.

Allerede første sang får stående ovasjoner, og begeistringen stiger ytterligere da vi får tittelnummeret fra mesterverket Hounds of Love fra 1985.

[…]

I alt to timer og 45 minutters konsert ble det. Mer enn det kan man ikke forlange. Vi fikk ikke Bush' mest kjente sang, Wuthering Heights, formodentlig fordi Bush ikke lenger kan synge i det høye leiet fra originalen.

Det var ikke mye å utsette på kveldens spektakulære show, hvor den dystre stemningen fra The Ninth Wave og skjønnheten fra A Sky of Honey, havet og himmelen, var som yin og yang. Showet var iscenesatt av Bush i samarbeid med den fremtredende teaterinstruktøren Adrian Noble og må ha kostet en formue, men den største og mest positive overraskelsen var hvor hjemmevant Kate Bush virker på scenen. Hun ser ut som en som elsker rampelyset, og derfor må man håpe at hun får blod på tann og venter tilbake til livescenen også etter disse 22 konsertene. Mange flere enn de 77.000 heldige billettkjøperne fortjener å se Bush, hvis konsertrekke nummer to også vil gå over i musikkhistorien.

Les anmeldelsen i sin helhet her.