Forventningene var skyhøye til dagens Savageskonsert, og frykten var stor for at de ikke skulle gi meg den opplevelsen jeg hadde håpet på.
Konserten begynte på samme måte som avslutningskonserten på Pavilion i går, da Baby In Vain knapt fikk kommet i gang før teknikken sviktet. Også Savages fikk problemer med å komme igang med sitt sett da lyden rett og slett ikke fungerte. Heldigvis ordnet det seg etter noen korte minutter og de klarte å glemme den litt flaue starten.
Helt prima levert var det dog ikke. Det var et famlende og særdeles innadvendt band som sto på Pavilion. Under kanonlåta I am here stoppet de plutselig og vokalisten måtte krype til korset og innrømme at hun glemte teksten. «I am tired. It happens.» unnskyldte hun seg med. De prøvde på nytt med langt større hell.
Etter hvert kom de seg mer i siget og jeg begynte å få godfølelsen jeg savnet i begynnelsen. Da Strife runget ut fra scenen var det bandet jeg hadde kommet for å se endelig på plass. Derfra og ut gikk det stort sett på skinner, med unntak av noen litt for lange og sløye partier der de trolig prøvde å skape magi, men endte med å virke som om de prøvde å hale ut tida. Da disse partiene var over var det en fantastisk triumfferd resten av konserten.
Jeg håper jeg får sett dem live en gang til, og at de ikke er så trette og slitne, for dette var tidvis dritbra.
Følg GAFFAs Roskilde-blogger Morten Waage Johansen (Krakelurium) på gaffa.com/roskilde
