Gloria er et fantastisk lokale som nok kommer til å gi veldig mange gode konsertopplevelser under årets festival. Dessverre fikk ikke Frank Fairfield det publikum han burde fått når han åpnet scenen for i år.
Jeg elsker summingen i lokalet rett før en konsert starter. Det er så mye forventning i lufta. Gloria fyltes raskt opp i dag og stemningen blant de oppmøtte var mildt sagt på topp. Jeg fant meg en fin plass oppe på et lite galleri med god sikt mot scenen og lyden rett imot meg. Alt lå til rette for en fin konsertopplevelse.
Den beskjedne sørstatsmannen Frank Fairfield var så lavmælt når han, etter å ha blitt introdusert, entret scenen at det tok litt tid før publikum skjønte at han var der. Etter en hissig runde med hysjing gjennom rommet ble det til slutt stille nok til at det gikk an å høre hva han sa. Jeg ante ugler i potetmosen. Var dette rett publikum for ham?
Han var ikke så lett å få øye på der han satt på scenen.
Etter en litt for lang og hysterisk rolig åpningsvals fra Arizona, der uroen begynte å spre seg blant de mest feststemte publikummerne gled han rett over i mer up-tempolåter. Med kun stemmen sin og en fiolin i hendene trollbandt han i hvert fall meg. Han trampet takta så hardt at jeg et øyeblikk fryktet at han skulle rive scenen, og da han senere dro fram både banjo og gitar var jeg helfrelst.
Fine skjermer på sidene av scenen på Gloria.
Dessverre forsvant frelstheten etter hvert. Låtene ble litt i lengste laget og altfor repetitive og jeg begynte å kjede meg litt underveis. Kan hende jeg ble smittet av det rastløse publikummet. Jeg tror Frank Fairfield helst bør nytes på en liten scene der folk vet hva som venter dem når de kommer for å høre ham. Noen flasker rødvin på bordet hadde heller ikke skadet. Som åpningsartist på Gloria var han nok ikke det perfekte valget. Det klikket ikke helt mellom ham og publikum i dag.
Følg GAFFAs Roskilde-blogger Morten Waage Johansen (Krakelurium) på gaffa.com/roskilde
