Et introvert og lite snakkesalig Dinosaur Jr. inntok Voxhall i Aarhus i går kveld. I dag gjester de Oslo og Betong.
Amherst, Massachusetts-trioen Dinosaur Jr. er i skrivende stund ute på europaturné, og i går var turen kommet til Voxhall i Aarhus, et konsertsted som rent kapasitetsmessig kan sammenlignes med Parkteateret i Oslo. I skrivende stund er Dinosaur Jr. formodentlig allerede fremme i Oslo, hvor de skal spille på Betong på Chateau Neuf.
GAFFA Danmarks nettredaktør Ole Rosenstand Svidt var til stede ved Voxhall-konserten, og kunne melde om et publikum som stort sett bestod av menn godt oppe i trettiårene og et band som ikke gikk lengder for å kommunisere med sitt publikum, men som likevel leverte de støyete varene – noe som nesten var gitt, med tanke på at gitarist J. Mascis og bassist Lou Barlow hadde drasset med seg hele sytten forsterkere på scenen.
Trioen synes å ha loddet stemningen i begynnelsen av konserten, men fra tredje låt ble det mer fart på sakene.
– Man må nesten bli imponert over hvor mye lyd tre mann kan få ut av sine instrumenter – med J. Mascis' gitar i sentrum det meste av tiden. Mannen med den karakteriske, lange, hvite og Gandalf-assosierende hårmanken skiftet løpende mellom å spille rytme- og leadgitar, elsket feedback, la inn minst ett minutts gitarsolo på stort sett alle låtene og stilte med ca én kvadratmeter gitarpedaler – for øvrig montert ved siden av en settliste skrevet med kjempetyper. De fantasifulle, virtuost utførte og samtidig Neil Young-skranglete soliene utgjorde ofte høydepunktene i de enkelte låtene, og bandet spilte glimrende, skrev Svidt.
Svidt kunne også melde om at både J. Mascis og Lou Barlows stemmer hadde problemer med å trenge gjennom lydveggene de selv produserte, og at Mascis hadde en tendens til å gjemme seg bak sine egne forsterkere på låter hvor Lou Barlow tok seg av vokaloppgavene – og deres innbitte sjenanse gjorde sitt til at publikum ikke ble fyrt opp på alvor, til tross for at dinosaurene kan sies å ha levert en over middels god konsert.
– Bestemt en godkjent kveld, men også med en viss aura av nok en dag på kontoret, hovedsakelig på grunn av de nesten utviskede vokalene og bandets noe publikumsuvennlige scenefremtoning. Begge deler er noe bandet er kjente for, og det måtte i særlig J. Mascis' hektiske gitarspill kompensere for. Det lykkes han noen lunde med, uten å komme helt opp til kirkeklokkene og få dem til å ringe – noe mine ører utvilsomt ville gjort, om jeg ikke brukte ørepropper, skrev Svidt, og ga Voxhall-konserten fire stjerner.
