Bon Iver trappes ned

I et intervju med den Minneapolis-St. Paul-baserte radiostasjonen The Current, uttalte frontmann Justin Vernon at all oppmerksomheten mot det ni mann store bandet Bon Iver er distraherende.

– Jeg behøver å distanserer meg fra Bon Iver mens jeg fortsatt er glad i bandet. Og når, rettere sagt – hvis – jeg vender tilbake til bandet, vil det kanskje føles bedre eller fornyet, sa frontmannen.

Da han av The Current ble bedt om å uttale seg om Bon Ivers nåværende status, uttalte han følgende:

Det trappes ned. Det er litt som med en vannkran. Jeg må skru den igjen og gå vekk fra den, fordi så mye av den musikken blir til på en utforskende eller underbevisst måte. Det er så mye fokus på bandet, og det kan tidvis bli distraherende.  

Med Bon Iver har Vernon sluppet to album. Deres siste var selvtitulert og kom i fjor. Albumet ble anmeldt av GAFFAs Pelle Sonne Lohmann.

– Ikke overraskende har Vernon i andre omgang skapt et mer nyansert verk, og produksjonen er som forventet blitt både flottere og mere mangefasettert. Vernons uvurderlig praktfulle stemme er med sitt høye og lyse format igjen et vakkert og hjerteskjærende aktivum, og mannen demonstrerer snilt sitt enorme talent på låter som den intenst fingerspillende «Minnesota, WI» og den ettertenksomt piskende «Towers», som nesten er på høyde med de fineste låtene på debuten. Den instrumentale «Lisbon, OH» mot slutten av albumet virker litt som unødig fyllstoff, på samme måte som den meget stillfarne «Hinnom, TX» midtveis ikke er videre interessant. Til gjengjeld er det andre åpenlyse høydepunkter i «Wash.», som gjennomsyres av en intens og sitrende skrøpelighet, det eskalerende og høydramatiske åpningssporet «Perth», som fremstår så varm og fortrolig beilende, samt det vemodig vuggende avslutningssporet «Beth/Rest», som med sine svulstig utflytende klanger utgjør et fornemt punktum, skrev Lohmann, og ga plata fire stjerner. 

Justin Vernon og resten av Bon Iver gjestet også årets Øya, da de spilte på festivalens hovedscene, Enga. GAFFAs Ingvar Örn Thrastarson påpekte det faktum at det er i motbakke det går oppover for bandet.

– Som noe av det siste som skjer på årets festival blåser tonene fra «The Wolves» luft i et hundretalls sveiser før de runger ut mot Bjørvika. På det siste av totalt tre ekstranumre gnistrer Bon Iver om kapp med det avsluttende fyrverkeriet, og man har tilgitt dem at det tok så lang tid å komme i gang. Nesten.

Det synes som om Justin Vernon og hans ni disipler på kort tid har utvidet sin dynamiske horisont betraktelig uten å kompensere den skjøre egenarten i musikken. Et godt eksempel på dette er andrelåten «Minnesota, WI». En minimalistisk start er svøpt i akkurat så mye klang at den hele tiden bærer bud om den forløsningen som kommer ved den forvrengte synthbasslyden et stykke uti. Dermed håper man kanskje på en tilsvarende dramaturgi i konserten. Og det kommer, men det tar tid, skrev Thrastarson, og fortsatte:  

– Men vendepunktet kommer. Med «Towers» og «Calgary» er det riktignok fremdeles lavmælt, men nå benytter de seg i større grad av bredden i det fiffig instrumenterte ensemblet. «Siste låt ut» er «Beth/Rest», men klokken er så vidt bikket 2245, og det hele er bare en oppladning til et fyrverkeri av en avslutning. Bokstavelig talt. Deres kanskje aller mest kjente låt «Skinny Love» avløses av «For Emma» før Vernon og de andre i bandet takker kledelig ydmykt for seg. Når de nok en gang entrer scenen og sender årets øyapublikum ut i natten med «The Wolves», later det til å være et svært tilfreds publikum som forlater Middelalderparken for siste gang i år, skrev Thrastarson, og ga konserten fem stjerner. Om dette var siste gang på en stund at det norske publikummet fikk se Vernon og sammen med det nihodede trollet Bon Iver, gjenstår å se.