Ultravox imponerte i Danmark

Førstkommende søndag spiller britene i Ultravox – ledet an av James «Midge» Ure på gitar og vokal – på Rockefeller i Oslo. Bandet la opprinnelig inn årene i 1988, men i bandet ble gjendannet i 1992, og rakk å slippe albumet «Ingenuity» (1994), før de på nytt la hatten på hyllen i 1996.

Bandets medlemmer plukket på nytt opp tråden i 2008, og til forskjell fra i 1992, bestod Ultravox denne gangen av en rekke originalmedlemmer. I slutten av mai kom albumet «Brilliant», som altså var deres første utgivelse på atten år.  Albumet ble anmeldt av GAFFAs Ras Bolding, som kunne bekrefte at Ultravox var tilbake i god, gammel form, om enn med et noe retrospektivt språk.

– Ultravox vender tilbake med den sterke kvartettformasjonen, som sto bak album som «Vienna» og «Rage In Eden», og det er da også lyden fra suksessperioden i begynnelsen av 1980-tallet, som synes å være oppskriften bak det nye utspillet, «Brilliant» – nemlig en solid blanding av rock og synth. Her er det ikke gjort forsøk på å oppdatere lydbildet nevneverdig – verken på rock- eller elektronikksiden, og det gir hele affæren et – muligvis intendert – nostalgisk preg. Skal man peke på en kanskje ikke fullt så intendert forskjell på fortid og nåtid, må man naturligvis erkjenne at det var en annen tid i begynnelsen av 1980-tallet, og den periodens angst for den kalde krigen og desperate svartsyn mangler litt i 2012-inkarnasjonen av Ultravox. «Brilliant» hører ikke til blant Ultravox' beste utgivelser i den samlede diskografien, men den utgjør et hederlig comeback. Det vinnes ikke nytt terreng, men gjensynsgleden vil være nok for mange fans, skrev Bolding, og ga plata fire stjerner.

Den samme Bolding var hakket mer positivt innstilt til bandets konsert på Amager Bio i København på mandag, og lot seg imponere over kvartettens spilleglede og solide live-egenskaper.

– Nettopp Ultravox' evner på en scene som musikere og respekten for det musikalske håndverket, løfter gruppen opp i konsertsammenheng, og det er en primær årsak til at de får fem stjerner herfra. De fire bedagede herrer spiller og synger ganske enkelt godt. De er tight og har god fornemmelse for hverandre, og selv om arrangementene i det store hele er ganske stramme, så er det – innenfor rammene – også plass til litt improvisasjon her og der, eksempelvis når Billy Currie fyrer løs på en solo, enten på tangenter eller bratsj – og må jeg få tilføye at det ganske enkelt er for få bratsjsoli i rockemusikken generelt! Cann er særdeles tight på sine trommer, til tider som de maskinene han spiller opp mot, og det samme er Cross på bassgitaren sin. Ja visst, man kan høre at Ure har blitt eldre, men han leverer stadig en god vokal som – i likhet med musikken generelt – svinger fra det innadvendte og undertrykte til nesten punk-aggressivt. Også lyden var gjennomgående god, nivåene ble opprettholdt mellom de forskjellige musikerne, om enn lyden i front på scenen godt kunne ha vært litt høyere. Konserten var ganske lang, og ble avviklet over to sett, og hvis det kanskje var som om første sett var en smule rammet av mandagskveldsyndromet, så ble det mer sus i serken på konsertens andre sett, hvor også bandet selv virket varmere i trøyene. Dog; der var lite kontakt mellom bandet og publikum rent verbalt – der ble stort sett ikke sagt et ord fra scenen iløpet av hele konserten, og det kan man mene hva man vil om – personlig hadde jeg ikke noe problem med det. Anekdoter og introduksjoner kan fungere fint hvis musikerne føler for det, og det tror jeg ganske enkelt ikke er tilfellet hos Ultravox – for musikken klarer seg så menn også fint på egen hånd, skrev Bolding og ga konserten fem stjerner.

Ultravox spiller på Rockefeller førstkommende søndag, 21. oktober. Billetter er i salg.