De gjenforente Madchester-legendene tar turen over Nordsjøen og gjester hovedstaden og Bergen i adventstiden.
Gleden var stor i januar da det ble meldt at Manchester-bandet Happy Mondays hadde planer om å gjenforene seg og turnere med en lineup som var mer eller mindre klassisk.
Bandet ble dannet allerede i 1980, men slapp sin første utgivelse i 1985 i form av EP-en «Forty Five». Deres første album kom i 1987, og fikkd en svært så fjonge tittelen «Squirrel and G-Man Twenty Four Hour Party People Plastic Face Carnt Smile (White Out)». Albumet inneholdt blant annet låten «24 Hour Party People», som senere skulle gi navn til filmen om Madchester-personligheten Tony Wilson og miljøet rundt plateselskapet Factory Records og konsertstedet The Haçienda – en krets som i tillegg til Happy Mondays inkluderte band som eksempelvis New Order, The Stone Roses, 808 State, A Guy Called Gerald, Durutti Column og The Fall.
Torsdag 6. desember besøker bandet Oslo og Sentrum Scene, mens de dagen etterpå drar over fjellet til Bergen og Kvarteret. Bandet har gjenoppstått en rekke ganger siden bandet formelt la inn årene i 1993, men i Oslo og Bergen spiller bandet med den samme lineup-en som i 1992-1993, bestående av Shaun og Paul Ryder, Gary Whelan, Rowetta Satchell, Mark Day, Paul Davis og dansemaskoten Mark «Bez» Berry.
Deres første album på femten år, «Uncle Dysfunktional», ble utgitt i 2007. Plata ble anmeldt av GAFFAs Kristian Bach Petersen.
– Det er uvisst om det er snakk om en skattesmell, narkogjeld eller faktiske kunstneriske ambisjoner som har fått Shaun Ryder, Gary Whelan og Bez til å gjendanne Happy Mondays og spytte t et nytt album, sytten år etter deres Madchester-mesterverk «Pills'n'Thrills'n'Bellyaches». Det er derimot åpenlyst at noe har forandret seg siden den gang. Farten og luta virker å ha gått litt ut hos engelskmennene, og derfor er albumet litt mindre festlig enn man kunne håpe på. Tempoet og den klassiske funkbassen er dog den samme på låter som «Rush Rush» og «Cuntry Disco», og Ryders samarbeid med Blurs Damon Albarn er tydelig, i det munnspill er et fremtredende instrument på den grovvy «In The Blood». Ryders tekster er som vanlig en mellomting mellom poesi på høyde med Yeats og rent pølsevev. Det finnes derimot en rekke unektelige gullkorn på albumet, eksempelvis tittelen på elektronikalåten «Anti Warhole (On The Dancefloor)». Det er skjevt og stygt, men likevel ikke uten sjarme, skrev Petersen og ga plata tre stjerner.
