Det er i dag femti år siden rockens lengstlevende band og mest velsmurte maskineri spilte sin første konsert.
The Rolling Stones er tidenes lengstlevende rockeband. I dag feirer de femtiårsjubileum for sin første konsert, som ble avholdt på The Marquee Club i London. Det er imponerende at herrene har holdt sammen så lenge, men sett bort fra det, er det egentlig så mye å feire? Svaret på dette spørsmålet er selvsagt i hvilken målestokk man velger å se bandet – for historien om The Rolling Stones er full av motsetninger.
Da de hadde sitt gjennombrudd på begynnelsen av sekstitallet, ble de markedsført som rebeller, et meget bevisst valg som satte dem i motsetning til de pene guttene i The Beatles. The Rolling Stones var – som teksten på baksiden av deres debutalbum berømt forkynnet – ikke bare et band, men «a way of life». I begynnelsen handlet det like mye om ungdomsopprør som om musikken.
Bandets rebelske image fikk for alvor luft under vingene da deres bruk av diverse narkotiske substanser kom i de engelske medienes søkelys. Snart hadde de både politiet og tabloidpressen i hælene, men det fungerte bare som vann på mølla for bandet: Hvis myndighetene håpte å ta knekken på The Rolling Stones med narkosaker, fikk det snarere en motsatt effekt. Bandet ble ikoner for tidens opprør mot en nærmest forsteinet samfunnsorden.
Allerede mot slutten av sekstitallet kunne bandet med rette kalle seg «The Greatest Rock'n'Roll Band In The World». Med The Beatles i oppløsning og med Bob Dylan i selvvalgt eksil, ble The Rolling Stones ble rockekulturens siste, store, naturlige samlingspunkt. Deres utgivelser fra denne perioden – fra «Beggar's Banquet» (1968) til og med «Exile On Main Street» (1972) – utgjør en perlerekke av fantastiske rockeplater, og kan således bare måles opp mot Bob Dylans trilogi av elektrifiserte plater fra midten av 1960-tallet.
Det var også på slutten av 1960-allet at døden begynte å forfølge bandet, og dermed ga deres image en morbid farge. I juni 1969 ble Brian Jones sparket fra bandet, grunnet hans narkotikamisbruk som etter hvert ble så omfattende at han var ute av stand til å spille. Noen få uker senere, ble han funnet død i sitt svømmebasseng under mystiske og stadig uavklarte omstendigheter. Et par dager ette dødsfallet, spilte de resterende medlemmene tilsynelatende upåvirket en gratiskonsert i Londons Hyde Park foran flere tusen mennesker. På tross av dette var dette det største konsertpublikummet noen sinne – og på tross av at Hells Angels stod for vaktholdet – forløp begivenheten ganske fredelig for seg på tampen av hippietiden.
Mindre rolig for seg gikk det da bandet hyret inn Hells Angels til å holde vakt på en gratiskonsert på en speedway-bane i Altamont ved San Francisco i desember samme måned. Konserten skulle fungere som en avslutning på deres suksessfulle USA-turné, og samtidig være vestkystens svar på Woodstock, som noen måneder tidligere hadde funnet sted på østkysten.
Men noe gikk gruelig galt. Luften var allerede tykk av dårlige vibrasjoner da The Rolling Stones gikk på scenen, og i løpet av konserten ble en afroamerikaner blant publikum stukket ned og drept av en av «sikkerhetsvaktene». Tragedien markerte slutten på 1960-tallets drømmer om fred og kjærlighet.
Heretter gikk det nedover med bandet, ikke bare musikalsk, men også i forhold til deres troverdighet. Da sekstitallet ble til syttitall, og bandets formue vokste, mistet de kontakten med sitt publikum, som ikke lenger kunne identifisere seg med en gjeng dekadente mangemillionærer i skatteeksil. Det gjaldt i særdeleshet Mick Jagger, som via sitt ekteskap med den nicaraguanske modellen Bianca Pérez Moca-Macias, i stigende grad begynte å frekventere det internasjonale jetset-miljøet.
Hvis The Rolling Stones tidligere hadde speilet rockens revolusjonære potensiale, syntes de nå å legemliggjøre dens kommersielle uthuling som masseunderholdning. De imøtegikk denen utviklingen helt skamløst, blant annet ved å introdusere deres eget varemerke – den berømte, røde tungelogoen.
Selv omd e tidvis briljerte på plate, fungerte deres utgivelser fra nå av mest som unnskyldninger for å kunne dra på stadig større verdensturnéer, som innbrakte flere millioner dollar enn de hadde tid til å bruke.
The Rolling Stones hadde med andre ord solgt seg ut, og denne syndefallsmyten er med tiden blitt den gjengse historien om rullesteinene blant kritikerne. At Mick Jagger lot seg slå til ridder av prins Charles for noen år siden, hjalp selvfølgelig heller ikke på kritikken.
Det finnes imidlertid andre måter å tolke bandets historie på.
Rent musikalsk har The Rolling Stones aldri solgt seg ut. Bortsett fra utgivelsene av «Their Satanic Majesties Request» (1967) og «Some Girls» (1978) – hvor de flørtet med henholdsvis psykedelia og disco – har de gjennom hele karrieren vært tro mot deres utgangspunkt i den sorte, amerikanske blues- og R'n'B-musikken.
Det er i stor grad Keith Richards som har sørget for at bandet har holdt denne kursen. Mens Mick Jagger har skjelet til diverse musikalske stemninger, har Richards vært bandets ankermann, både musikalsk og mentalt. Da Mick Jagger meddelte at han gikk solo i midten av 1980-tallet, ble Keith Richards rasende. For ham synes The Rolling Stones å være et livsprosjekt, som man angivelig «kun forlater i en kiste».
Keith Richards har selv flørtet rikelig med døden. Hans narkotikaforbruk har med tiden blitt legendarisk. Det samme er hans tilsynelatende overmenneskelige evne til å holde seg våken i dagevis. Det årelange forbruket av en bred palett av narkotiske stoffer har avleiret seg i furene i hans herjede ansikt, og for mange er han selve legemliggjørelsen av ikke bare opprørsånden i The Rolling Stones, men også av rock'n'roll i sin helhet.
Men viktigst av alt: Det er Richards som mer enn noen andre har definert bandets lyd med sine karakteristiske, rytmiske riff. Klassikere som «Jumpin' Jack Flash», «Honky Tonk Women» og «Brown Sugar» bærer alle Richards' egne riff-signatur, som blant annet kommer av hans uortodokse måte å stemme gitaren sin på.
Samtidig fungerer han i høy grad som innpisker. Dere de fleste band følger sin trommeslager, følger resten av The Rolling Stones Richards' rytmegitar. Han er med andre ord oljen i det velsmurte rockemaskineriet som The Rolling Stones fortsatt fremstår som, i alle fall når det virkelig svinger av dem.
Hvilket leder tilbake til det innledende spørsmålet. Det er et sted The Rolling Stones fortsatt kan gjøre krav på tittelen som «The Greatest Rock'n'Roll Band In The World» – og det er på scenen. Deres seneste turnédokumentarer «No Security» (1998), «Live Licks» (2004) og «Shine A Light» (2008), vitner om et tight og swingende band, som selv på en dårlig dag vil kunne spille buksa av sine yngre utfordrere.
På scenen fremviser de den samme ånden og rytmen de skjøt i gang for femti år siden i etterkrigstidens London, like insisterende som noen sinne. Det er det – om ikke annet – som skal feires i dag, og forhåpentligvis på en kommende jubileumsturné.
