Denne uka kan du finne anbefalinger av smått, større og stort fra det norske musikklandskapet, som har kommet tikkende inn i innboksen ([email protected]) den siste uka.
Byen her - Probleman
Har du savnet mid-western emo på norsk? Kanskje nordnorsk spesifikt? Gode nyheter! Probleman er et nytt band som har funnet en, frem til nå, uvisst etterlenget nisje innad norsk musikk. På låten "Byen her" synges det, i kjent emo-stil, om å føle fremmedskap ovenfor hjemby, familie og voksenliv. Med seg på låten har de også med pop-godgutten Kapteinen - en artist som på imponerende vis ikke eier sjanger-hemninger. Lurer du på hvordan det hadde hørtes ut om tidlig Kråkesølv hadde vært mer inspirert av American Football? Check it.
All I Should have said - Mall Girl
Oslobandet Mall Girl har dansbare rockelåter som er høyt oppe når det kommer til både energi og tempo, men er minst like bra når de opererer innenfor et mer mellow, tilbakelent uttrykk - som her, på deres siste release "All I should have said". Vokalist Bethany har en naturlig måte å synge på, og når hun her tar større plass i lydbildet så balanserer det perfekt med luftige og uanstrengte klangen. Syngingen er like vakker som den er formidlingsmessig troverdig. Gitarist Iver mestrer den fiffige kunsten å tæppe på en øm og tilbaketrukket måte over refrenget, akkompagnert av akustisk gitar og herlige keys. En musikalsk prestasjon av en singel - fra et av landets dyktigste band anno 2023.
Synnjavinden - Gangar
Dette her er en godbit fra meg til deg. Tror du at du sitter på en underkommunisert nasjonalromantikk som du ønsker å utforske? Har du prøvd å høre på norsk folkemusikk, men funnet ut at det har vært for daft og kjedelig? Frykt ikke: Gangar har sluppet et debutalbum spekket med felespilling, tunge elgitarer og innslag av jazz-sax (!?). "Synnjavinden" er min personlige favoritt, og føles i begynnelsen som Asbjørnsen og Moe har blitt tolket av Peter Jackson, før alt plutselig treffer deg på en gang. Lurer du på hva jeg mener så ville jeg sjekket ut låta. Må få med meg dette live en gang.
Wild Raspberries & Plum Trees - Herkedal
Siden jeg skriver for et musikkmagasin som GAFFA skal jeg kanskje egentlig gjøre meg til med brekninger når jeg mottar presseskriv fra en tidligere Idol-vinner. Men, på det nye prosjektet til Øystein Hegevik er det mye å like! Over et velprodusert og drevent pianospill kommer inn en nasal, dyp og dirrende vokal som høres ut som en blanding av Jeff Buckley, Sangeren i Alt-J og Leonard Cohen. Etterhvert så kommer innslag av flotte harmonier, blåsere og strykere. En virkelig fin låt.
The Rust - Sivert Høyem
Den langstrakte Madrugada-frontmannen fra Tromsø er tilbake, med første release på to år. På "The Rust" kommer det inn en gitar som umiddelbart gir meg en følelse av en slowed down versjon av introen til "Street Spirit" av Radiohead, og i bakgrunnen tuter det forsiktig et lydspekter av ulmende emosjoner. Inn kommer den sexy og dype vokalen til Høyem, etterhvert akkompagnert av en cowboy-aktig Nick Cave-gitar. På presseskrivet står det: «Sivert Høyem har alltid vært melankoliker av legning. «På Edvard Munchs tid var det en diagnose,» påpeker han. På On an Island har han også funnet frem til en form for «northern gothic» som kanskje spesielt er framtredende på albumets første smakebit.» sjekk ut den neste 8 minutter (!) lange balladen under:
