GAFFA.no - alt om musikk.
Dette er albumene GAFFA-redaksjonens medlemmer har gitt mest spilletid i 2017.
Vi er kommet frem til desember. Det nærmer seg jul! Snart et nytt år.
For de fleste musikkredaksjoner er denne tiden synonymt med årslister - både på albumfronten og låtfronten. Og 2017 har vært et særdeles godt år med masse ny musikk både fra gamle og nye favorittartister- og band.
LES OGSÅ: Gary Numan med klubbkonsert i Oslo neste år.
Hver dag denne uken teller vi ned årets 50 beste låter og årets 50 beste album her på GAFFA.no.
20. Sampha - Process
(Young Turks Recordings)
Etter å ha satt sitt preg i samtlige øreganger via navn som Solange, Frank Ocean og Kanye West, beviser endelig Sampha at også han står grunnstøtt på egne ben. Med sin distinkte vokal og finslipte tekstarbeid løftes Process naturlig opp på listen over årets beste album, der låter som den inderlige pianoballaden (No One Knows Me) Like The Piano og majestetiske Incomplete Kisses fører an.
Det er med en mørk, håpløs og lindrende musikalsk innpakning i hånden at briten åpner døren til det elektriske souluniverset som så mange av verdens største artister har valgt å dykke inn i. Kanskje ikke så rart, når London-sangerens uimotståelige egenart byr på en sårbarhet kraftig nok til å slå ut pusten av hvem som helst. (SH)
19. Tøyen Holding - Tøyen Holding
(Mutual Intentions)
Jazz, hiphop og harde verselinjer. Usminket Oslo-rap fra et kollektiv av kreativt talent med dype røtter i jazz. FredFades leverer produksjon og det spyttes herlig uanfektet om f***e, dop og intens guttestemning. Mest Seff smeller på med skamløse selvforherligende rim som er like corny som de er fantastiske. Hadde noe andre artister prøvd noe lignende kunne det blitt avfeid som noe harry. Men gutta er så forbannet kreative.
«Stein på gress som en gravlund. For mye stress i vårt samfunn Oslo, jeg kjenner sulten her som Hamsun. Det her er ghetto Knausgård, min kamphund.»
Ikke si at du ikke er bitter over å ikke å ha kommet på disse versene selv. (PE)
18. Father John Misty - Pure Comedy
(Bella Union)
Er Father John Misty en irriterende og i overkant sarkastisk erke-hipster-musiker, som sjeldent ser lengre enn sin egen nesetipp? Eller er han Josh Tillmans underholdende og sarkastiske satirekarakter der nettopp denne arketypen latterliggjøres? Er han en Neil Young for 2017, som synger om internettkultur og den milleniale ungdommens begredelige tilstand? Eller kanskje en Elton John som gjør det samme?
Glem det: Han er selvsagt alt det ovennevnte. Og mer. På årets Pure Comedy er også tekstene enda vittigere, og balladene enda mer fengende, enn på 2015s underholdende lille genistrek I Love You, Honeybear. Faderen ser denne gangen ned på planeten jorden, og Tillmans stadig mer akterutseilte hjemland USA, med et krast blikk i fugleperspektiv, og finner seg ikke i stand til annet enn å riste på hodet og le over galskapen. Og alle som klarer å tolerere hans tekster, ler lettet med.
For det kjennes faktisk ganske godt å overbevise seg selv om at tragedien 2017 egentlig bare var en sort komedie. (EOV)
17. Vince Staples - Big Fish Theory
(Def Jam Recordings)
På sin andre fullengder har Vince Staples fått med seg produsenter som Flume, SOPHIE og Jimmy Edgar. Resultatet er fin balanse mellom svære klubb-bangers og stilrene rap-låter. Fremføringen er av ypperste kvalitet og hans øye for detaljer blir bare skarpere og bedre. Staples selv vil ikke gå inn på hva albumtittelen betyr, før han selv sier hva meningen med den er.
En teori er at fisken bare vokser til størrelsen på tanken sin. Så Big Fish Theory appellerer til en person som er kapabel til mye større ting, men er fanget i tanken fordi noen andre la deg der og du selv bare vil vokse i samsvar med dine grenser. Dette kan oversettes til å handle om å være afro-amerikaner i Amerika per dags dato, hvor alle har fullt potensial til å bli hva de vil, men visse mennesker er bundet til samfunnet, og hva samfunnet vil la de få muligheten til å bli.
Dette skal visstnok være en teori om tankene til Staples vedrørende navnet på utgivelsen. Med tanke på at han er mørkhudet og rapper, og det er ikke sannsynlig at han vil vokse mer som artist på et stort plateselskap, og vil bare være i stand til å bli så stor som tanken (samfunnet) lar han bli.
Dypt er det, i hvert fall. (JI)
16. Chelsea Wolfe - Hiss Spun
(Sargent House)
Det åpenbare ved Hiss Spun er tyngden og de mekaniske trommene som truer med å rive ned veggene som omgir deg. Så langt er fotsporene fra Chelsea Wolfes forrige plate Abyss klare. Uansett hvor god den platen er, så er det en klar positiv forskjell ved Hiss Spun. På platen greier Chelsea Wolfe å gjøre låtene kroppslige. Det føles som du er i en kropp som er døende. Det kjennes ut som en vandring gjennom et liv. Det er en klagesang over menneskeheten gjort fysisk.
LES OGSÅ: «Bipolar på en god måte».
Hiss Spun har gjort at Chelsea Wolfe har blitt en slags brobygger. De to siste albumene har gjort at hun har blitt en skikkelse innen metal, samtidig som at hun kan få musikkelskere som ikke har et forhold til metal, eksponert for tung musikk. Hva fremtiden bringer vet man ikke, men med Hiss Spun er ihvertfall noe sikkert. Man tilber høyttalerene mens den snurrer. (KG)
15. Alvvays - Antisocialites
(Polyvinyl)
Alvvays leverte så det sto til forventningene og enda mer med Antisocialites, oppfølgeren til den selvtitulerte debuten fra 2014. Dette er et album som balanserer perfekt på knivseggen mellom pop og indie, og plata puster og lever langt utover sin 30 minutter lange spilletid. Bonus også med drahjelp fra selveste Norman Blake.
Bandet kan sies å være i spissen for en ny generasjon gitarbands som har vokst opp med band som nettopp Blake sitt Teenage Fanclub, Nirvana og Oasis. Det blir særdeles spennende å se hvor veien går videre for denne nye bølgen, om man kan kalle det såpass. (MA)
14. Cezinando - Noen Ganger Og Andre
(111KLUBB)
Det var flere som ble overrasket da Cezinando mottok den gjeve tekstforfatterprisen under Spellemann i fjor, og etter dette har han jobbet målrettet med oppfølgeralbumet sammen med produsent Ole Torjus Hofvind fra Rytmeklubben. I oktober ble Noen Ganger Og Andre sluppet, og om Cez vinner Spellemannpris også i år, er det nok ikke like mange som blir overrasket.
For på hans tredje fullengder hever den unge artisten standarden nok et hakk. Flere hakk, faktisk.
«Kom og hold meg fast, jeg gråter», starter han, og han fortsetter med skildringer som er mørke og tidvis angstfylte om det å være ung. I et eksperimenterende, interessant og sjangeroverskridende lydbilde som kan plasseres i kategoriene hiphop, elektronika og pop.
Cezinando er også noe så sjeldent som en kritikerfavoritt og Topp 20-lista-materiale. (EL)
13. SZA - Ctrl
(Top Dawg Entertainment)
«Ctrl lyder så ufattelig sexy. Snares med elementer av trap, dyp bass og knips med akkurat riktig mengde klang. Spesielt på Broken Clocks lyder det akkurat slik det burde.» Dette uttalte GAFFAs anmelder Peder Ebbesen om albumet i juni.
Albumet kan på mange måter karakteriseres som årets mest sjelfulle og glatte r&b–utgivelse. Låtene er treffsikre, chill og oser av selvtillit. Produksjonen er enkel og minimalistisk. Og likevel funker det som bare det. Dette er et album som må høres. (MLA)
12. Hajk - Hajk
(Jansen Plateproduksjon)
Hajk har imponert sterkt i år. Det selvtitulerte debutalbumet er spekket med varm sommerdagspop, og det hele er vakkert arrangert og upåklagelig fremført. God organisk-drevet pop med mye varme, definitivt et av årets hyggeligste albumopplevelser. Hajk har spilt mye live i år, og det er forbausende hvor liten kvalitetsforskjellen er mellom konsert og plate.
Vekslingen mellom vokalistene gjør denne plata ekstra frisk, og det er kanskje aller finest når de harmoniserer. Vi mener svært få norske utgivelser overgikk denne, og det ble tidlig skildret i vår anmeldelse som delte ut en soleklar sekser til Hajks debut. (MA)
11. Tyler, The Creator - Flower Boy
(Columbia Records)
«Sjokkraperen» som alltid har lekt på det politisk korrektes grense, og stabbet musikkjournalister med en fuckings pitchfork, ble i 2017 omforvandlet til en flower boy. Men selvfølgelig ledet ikke det til at Tyler mistet seg selv i metamorfosen; hans særegent krasse, vittige og eksplosive takter ble aldri borte. Det hele ble i stedet hans mest modne prosjekt til dags dato.
Med Flower Boy er Tyler, The Creator i full blomst, som vår anmelder skrev. Med albumet har han skapt et humorfylt verk som tør å ta på både angsten og ensomheten, innsmørt i alle fargene som der inne finnes, og alle de elleve gjestene som bidrar, hvor Frank Ocean og norske Anna Of The North er blant de mange navnene. (GMS)
LES OGSÅ: Derfor gikk hun glipp av stor opptreden.
Årets liste er satt sammen av: Geir Magne Staurland, Ellen Lund, Peder Ebbesen, Stina Helland, Per Henrik Arnesen, Bendik Hansen, Martin Abelvik, Else Solheim, Victoria Tronstad, Eskil O. Vestre, Jonas Irmer, Henrik Engø Lesjø, Magnus von Schantz, Malin Langøy Aarbø, Knut Gigstad og sjefredaktør Tord Litleskare.
Vi publiserer resten av lista - samt en oppsummering av årets beste låter - hver dag denne uka. Her kan du se plassene 50 - 41, 40 - 31 og 30 - 21.
