GAFFA.no - alt om musikk!
GAFFAs utsendte har hatt fire travle dager i Tøyenparken (og på Øyanatt) - her er konsertene vi kommer til å huske fra årets festival.
Årets utgave av Øyafestivalen er historie. Det har vært en uke preget av konserter, sosialt samvær, god musikk og god mat for festivalens publikum. Selv om vi fikk oppleve et regnvær uten like på festivalens første dag, tørket det heldigvis raskt opp. Både torsdag og fredag var det til og med fare for å bli solbrent på Øya.
LES OGSÅ: Våt start på Øya.
Men, musikken er selvfølgelig det viktigste med enhver festival. Dette er konsertene som sitter best igjen hos GAFFAs Øya-team dagen etter endt festival:
Lana Del Rey: Amfiet, 9. august
Det er noe med Lana Del Rey. Hun er på mange måter en komplett pakke av Hollywood-glamour, 50- og 60-tallsestetikk blandet med noe utvilsomt moderne. Hun byr på smarte tekster og musikalske krumspring, men er også splittende som popkulturelt ikon. Elsket eller hatet; Lana Del Rey er en solid headliner-booking i 2017.
På Øyafestivalens største scene onsdag kveld stoppet det tunge regnet som hadde preget dagen opp for konserten hennes, og publikum fikk en tidvis magisk kveld med flere favoritter fra tidligere album, og selvfølgelig en god dose materiale fra hennes ferske Lust For Life-utgivelse.
GAFFAs utsendte skribent fikk tårer i øynene - og anmeldte konserten til fem stjerner.
Perfume Genius: Øyanatt John Dee, 10. august
Å si at konserten på John Dee var emosjonell, er en enorm underdrivelse. Under scenenavnet Perfume Genius leverte Mike Hadreas Øyas sterkeste og mest følelsesladde vokal. Sterke tekster og en scenetilstedeværelse mange kan drømme om.
Den lille mannen, ja, nesten gutten, omringet av bregner og dyktige musikere fikk undertegnede til å få noe rusk i øyet under fremførelsen av den mektige låten Hood.
LES OGSÅ: Den populære musikktjenesten lever videre.
Gi mannen en plass på neste års hovedprogram, sier jeg bare.
Kaja Gunnufsen: Amfiet, 11. august
Kaja sjarmerte et halvfullt Amfiet den solfylte ettermiddagen. «Det var nok om meg, er det noen av dere som har noen spørsmål?» Det var ingen spørsmål, men alle forelsket seg i nærværet og ærligheten til Kaja denne dagen.
Artisten virket selvsikker, og bandet låt svært tight. Mot slutten av konserten fortalte hun at hun alltid hadde drømt om å stagedive, men det turde hun ikke. Så da forslo hun at på siste låt kunne hun heller forsøke å crowdsurfe. Smilende fra øre til øre la hun seg som en visepop-mumie på en smilende folkemengde.
Øyafestivalens mest sjarmerende øyeblikk.
Emile The Duke: Sirkus, 11. august
Øya-konserten til Emilie The Duke var den perfekte konsert-realisasjonen av Aasen-prosjektet. Med fullt band, statister, kordamer og dansere, blant andre, ble de to albumene og konseptet spilt helt ut.
Emile The Duke tar Internett-humor på kornet og sørger for den meste meme-ete konserten i Øyas historie. «God helg :)» i font-typen comic sans, naturligvis, er en gjenganger på backdropen, som ellers preges av den samme estetikken, samt bilder og videoer av kommunearbeideren Aasen og av andre hverdagslige ting.
LES OGSÅ: Emile The Duke på GAFFA-taket.
Det narrative utgangspunktet og den musikalske rammen var satt. Resultatet ble enda bedre enn man kunne håpe på.
Wet Dreams: Hagen, 12. august
Wet Dreams debuterte på Øyafestivalen og viste seg kjapt som et av de beste bandene fra den nyetablerte labelen Black Pop Records. Som tidligere kalt av oss er de en real lo-fi-tordivel, med et heidundrendes bredbent driv i klassisk utformede rockelåter og med en vokal praktfullt fremført av ingen ringere enn Østfolds rockeprins Sebastin Ulstad Olsen – kjent fra Death By Unga Bunga.
På Hagen scene hadde de kun Cartridge Belt, deres eneste EP, å rutte med av utgitt materiale, men det gjorde ingenting. Attituden og estetikken var godt innsmurt i rockens frihetlige navn og riffene urolig himmelske. Wet Dreams vil vi se igjen.
Vince Staples: Sirkus, 12. august
En oransje vegg med baklys og en rapper. Til tider svømmer en gigantisk gullfisk over skjermen bak. Med en kombinasjon av techno og rap leverte Vince Staples en raffinert og profesjonell konsert som vekslet mellom en fest og utøvelse i rapkunst.
Lars Vaular hadde kanskje festivalens beste konsert, men Vince var festivalens beste rapper. Long Beach leverte noe helt unikt i Sirkus-teltet.
LES OGSÅ: Saksøker festivalarrangør.
Hva var DINE høydepunkter på festivalen? Legg gjerne igjen en kommentar under artikkelen.
