I mer enn ti år har Idles stadig endret definisjonen av seg selv. Men én ting har alltid vært en fast del av bandets DNA – kjærlighet.
Hvis det er ett begrep som best kan brukes til å beskrive britiske IDLES og deres uttrykk, er det kjærlighet. Kjærlighet har alltid vært en stor del avderes tekstunivers, og har du opplevd dem live, er samholdets spesielle forbindelse alltid det som binder ytelsen sammen.
« – Jeg har alltid skrevet om kjærlighet,» sier sangeren Joe Talbot. «– Slik er det ikke noe nytt for meg. Det har alltid vært utgangspunktet mitt. Min motivasjon som musiker og grunnen til at jeg startet bandet er å føle en forbindelse med universet. Hver eneste sang jeg noen gang har skrevet, er et steg på den reisen, og derfor har motivene mine alltid vært de samme. Jeg vil føle en forbindelse til verden rundt meg og til publikummet vårt. Gjennom forbindelse skapes det energier og samtaler som tar utgangspunkt i kjærlighet, og om det er en menneskelig, politisk eller kunstnerisk handling, bryr meg ikke. Det stopper meg ikke fra å gjøre dette hver dag. Det er bare min måte å gjøre det på. jeg kaller det å være kjærlighetssanger.
På deres andre album, Joy as an Act of Resistance fra 2018, ble jeg først utsatt for agendaen som Idles har videre bygget opp over tid. Noen sanger var en direkte motivasjon. Det handlet om direktemeldinger til lytteren og et håp om at de ble lyttet til. På debuten Brutalism fra 2017 var kjærligheten gnisten som grunnla bandets aggresjonsutbrudd. På deres nye kommende femte album, TANGK, har kjærligheten blitt dratt helt frem i lydbildet. Det er koblingen mellom albumets 11 sanger.
«– På dette albumet handler det spesifikt om kjærlighet som konsept,» sier Joe Talbot. «– Det er like politisk, like kunstnerisk, like så menneskelig som alle de andre sangene jeg har skrevet. Vi har ikke fått tilgang til «motivet» kjærlighet som noe annerledes, men på siste albumet har vi nærmet oss konseptet på en annen måte enn før. Vi har prøvd å være åpne og ikke presse temaer frem. Jeg vil bare skrive kjærlighetssanger. Jeg hadde ingen baktanker med plata, jeg ville bare følge intuisjonen min. Motivasjonen var utelukkende å skape denne kjærlighetsforbindelsen til menneskene som er rundt meg og til menneskene som lytter til plata. Bowen (hovedgitarist Mark Bowen, red.) og jeg har hatt mange samtaler om hvordan vi bør forholde oss til låtskriving og produksjon av sangene, estetikken til sangene, alt egentlig, og det gjør vi fordi det er veldig viktig for oss og fordi vi synes det er interessant,» fortsetter han.
«- Det er tilfredsstillende for oss å gjøre alle aspekter av kunsten vår til noe vakkert. Så i tillegg til å gå videre med denne plata fordi det er det noe som er viktig for oss å gjøre, da har vi også utfordret oss selv når det kommer til måten å skrive sanger på. Og jeg tror Crawler (Idles' fjerde album fra 2021, red.) åpnet denne døren for oss. Crawler åpnet opp om hva Idles driver med og er i stand til å få til. Jeg var delvis klar over det før vi startet Crawler, men Crawler var produktet som beviste det.»
Samarbeidende motsetninger
Underveis har Mark Bowen kommet inn i samtalen. Vi sitter sammen koblet til via Internett. Meg på Nørrebro i København og Joe Talbot og Mark Bowen på sine respektive steder i England. Bak Joe Talbot ser jeg futuristiske 60-tallsmøbler og trekledde vegger. Han sitter påkledd topplue mens han systematisk klør seg i skjegget. Han ser ut som en karakter fra en film av Wes Anderson - en ekte kunstner.
Mark Bowen på sin side sitter i et lite, lyst rom. Bak ham står en stige som har vært gjennom litt. Ser ut som han er i gang å pusse opp. Han må bare ha malt. Barten hans er som alltid på karakteristisk vis i ferd med å ta over ansiktet hans. Han ser systematisk slurvete ut. Han ser ut som en karakter fra en Paul Thomas Anderson-film – det motsatte av Joe Talbot, som har vært hans faste følgesvenn, kollega og kamerat i nesten 15 år.
Mark Bowen og Joe Talbot har et spesielt samarbeid. De har en spesiell forbindelse. De har brukt år på å bygge den, og de vet at den kan skape noe spesielt. Men de er også klar over deres forskjeller og den dualiteten som unektelig oppstår i deres samarbeid.
«– Vi har lært at det er greit å skille seg fra hverandre,» sier Mark Bowen.
« –Så lenge vi respekterer hverandre og forstår hverandres styrker og mål. Vi er motsetninger, men vi har også et veldig sterkt bånd og en veldig sterk forståelse av hverandre som er gjensidig. jeg tror sangene drar nytte av det. Det gir oss en rekkevidde i låtene, og det utvikler låtene, for på den måten kan vi bli introdusert for noe vi ikke hadde tenkt på på forhånd. Jeg ville hate å få en ny låtskriverpartner nå som jeg får så mye ut av dette samarbeidet.»
«– Jeg tror at sammenstøtet i samarbeidet vårt er viktig fordi det er viktig å ikke å gå på akkord med kunst,» legger Joe Talbot til.
«- Det verste man kan gjøre er å tilfredsstille hverandres egoer. Du må møtes på midten på denne geniale måten, men hvis du ikke kan gjøre det, trekk deg tilbake og ut så en andre kan ta over, for da er det ikke din sang. Du trenger ikke å ha en mening hvis det ikke gjør noe bra for sangen. Det fungerer, fordi vi begge er helt psyket over sangen og ikke bare passe fornøyd. Og hvis vi ikke føler det slik, er ikke sangen verdt noe.
Utfordringen er viktig, for ellers blir man for komfortabel, og det fungerer ikke for oss. Når vi er ukomfortable får vi frem det beste i oss,
fordi vi tvinger hverandre til å løse problemet som er i sangen og det er det en spennende utfordring.»
«– Som artist, hvis du blir komfortabel med det du gjør, blir du værende mer bare en tekniker,» sier Mark Bowen. «, Det er forskjellen mellom en artist og en tekniker – en som lager musikk og en som spiller musikk.»
Kunstnerisk verdi
Kontrasten mellom Joe Talbot og Mark Bowen merkes tydelig i samtalen. Mark Bowen svarer raskt, tydelig og umiddelbart. Han er målt og direkte. Joe Talbot er derimot tankefull. Han smaker mer på ordene som om det sto mer på spill for ham. Han snakker i metaforer og er nærmest analytisk og akademisk i sine tolkninger av livet. Men ikke på den intellektuelle måten. Han har sine erfaringer fra dype sår livet har gitt ham. Som om han har levd det ekstra lenge sammenlignet med oss andre. Det er en av tingene som gir musikken til Idles kunstnerisk verdi.
« – Kunstnerisk verdi er et interessant konsept, og for meg handler det om å skape," sier Joe Talbot. Han utfordrer nesten min oppfatning.
«–Kunstnerisk verdi for meg handler om å opptre live med en sang vi har skrevet. De to tingene er uatskillelige og det er derfor jeg gjør det og elsker å gjøre det det. Men for å kunne nyte det, må jeg oppleve det blandet med de givende følelse som jeg får når jeg lager musikk. Men det skjer bare hvis jeg tror på det jeg gjør. Hvis du ikke tror på musikken du lager, er du fucked, og det vil du oppleve når du står på scenen. Eller føles det kjedelig - hvilket er verre. Det er forbundet med å bli utfordret, da må det passe sammen på den måten. Hvis vi ikke utfordrer oss selv, kjeder vi oss, og det betyr at vi heller ikke vil like å fremføre det. Hvis du er interessert, blir du interessant.»
Det definerende rockebandet
Noen timer før mitt møte med Mark Bowen og Joe Talbot, lytter jeg tilfeldigvis til «Juni» fra Joy as an Act of Resistance. Sangens tekst og budskap har en overveldende effekt på meg. Et kort øyeblikk synes jeg det er vanskelig å lytte fordi bildene ser ut til å bli så klare. Sangen handler om det å tape. Nærmere bestemt om tiden etter at Joe Talbot mistet sin første barn. Sangen inneholder en slags psykologisk tvungen motivasjon. Tvangen til å bli bedre, et påtvunget håp i en overveldende tristhet. Jeg har hørt på sangen mange ganger før og selv om den er flere år gammel
gjør den et nytt og overveldende inntrykk på meg. Det tar meg senere å tenke på Idles' kunstneriske verdi og hvordan de er en band som alltid har utforsket usynlige hjørner av musikkuniverset. I seg selv kan det gjøre bandet ikonisk – et band som har en unik evne til å skille seg ut fra mengden og å heve standarden for hva rockemusikk kan gjøre.
«– Jeg tror det er best å ikke tenke for mye på slikt,» sier Joe Talbot om Idles status som et av tidens definerende rockeband.
«- Vi har to ansvarsområder: å være gode fedre og å være gode musikere. Å være god partnere og gode venner er ikke et ansvar men et valg du tar. Men jeg må være en god far. Og jeg må være en god musiker. Jeg sier ikke det er det jeg nødvendigvis er, men jeg vil være det. Jeg sier heller ikke at jeg vet alt om det å bli far, for det gjør jeg ikke, jeg har mye å lære, men det er mitt ansvar å lære å bli så god som mulig.»
«– Som far lærer du hvor mye nærvær, kjærlighet og tålmodighet er verdt det, fortsetter han. - Og det er mye. Og det lærer du også forstå hvor mye det betyr å sende kjærlighet ut i verden. Det betyr ikke at jeg ikke driter meg ut og gjør feil, men jeg tilgir meg selv. Jeg er ikke perfekt, og det er heller ikke målet. Jeg streber etter fred med meg selv og å vise empati for meg selv. Selvfølgelig er jeg en tosk av og til, men der er det viktig å reflektere over det og be om unnskyldning for det du har gjort. Det er ikke en konkurranse – alle gjør feil.»
