Selv når mørket senker seg på den siste utgivelsen fra britiske Idles, er det fortsatt lys. Mindre sinne, mer kjærlighet, selv når det gjør vondt.
Det har tatt Idles syv år og fem album å gå fra "up&coming" til arena-fyllende tungvektere. Dette har de gjort takket være en særegen og unik vri på punk og post-punk. Sammen med sjelevennene i Sleaford Mods står de frem som noen av de mer overraskende stjernene innenfor nyere britisk musikk.
Tangk er på mange måter en tentativ kulminasjon av denne utviklingen og viser Idles som spiller med bandets musikalske muskler, både når det kommer til det høyenergiske - og det mer innadvendte og ordknappe. Produsert av bandmedlem Mark Bowen sammen med Nigel Godrich, kjent ikke minst for sitt samarbeid med Radiohead, og hiphop-produsenten Kenny Beats, gir de Tangk en eklektisk lyd som er mindre støyende enn forgjengerne Crawler og Joy as an Act of Resistance, uten at Idles på noen måte begynner å virke tamme. Tvert imot.
Ta et spor som den første singelforløperen «Dancer», hvor skarpe riff stadig brytes opp, mens Joe Talbot i fronten snakker-roper-synger skittent på et strobelys-dekket indie-disco-dansegulv -hvor LCD Soundsystems James Murphy korer med på refrenget. «Gift Horse» drives fremover i insisterende høyt tempo, og er medrivende på alle måter når Talbot gjentar «Look at him go» om og om igjen. Det er også her du ser eksempler på Idles sitt elegante og lunefulle tekstunivers, som replikkene:
"Somebody call the undertaker / handing out passes to meet your maker", og "No God. No King. I said love - is the thing".
Det ser kanskje litt banalt ut i skrift, men når det synges på "Grace" med stormfulle lydflater og insisterende beats, får lyrikken akkurat passe tyngde. De dempede og mørke «Roy» og «A Gospel» kretser også rundt begjær og kjærlighetens smerte, hvilket fungerer godt for denne nye inkarnasjonen av Idles-sounden, der begge produsentene har satt sine distinkte fingeravtrykk.
Det er vanskelig å tro at «Hall & Oates» har klart å bli skrevet og tatt opp rett før de to popstjernenes dramatiske brudd helt på slutten av 2023! Men, sporet fungerer som en deilig energifrigjøring etter et dropp i tempo. Den påfølgende «Jungle» er igjen treg helt til den bygger opp til et stramt og klaustrofobisk klimaks. Det høres drevet og uunngåelig ut. Som et band som må skape eller gå til grunne. Ingen mellomting.
Så energien surrer fortsatt hos Idles, 15 år etter at de ble dannet som et band, men på Tangk med mindre målrettet aggresjon og mindre sinne. Fortsatt uløst og søkende, spilt med følelsene utenpå klærne, med synlig stor kjærlighet til musikken - og ikke minst publikum.
