Det er få ting som får opp stemningen som at en 72 år gammel Rob Halford kommer kjørende ut på scenen på en motorsykkel
På med skinnjakkene! Fredag 28. juni er Judas Priest endelig tilbake i hovedstaden.
Med legendariske album som British Steel, Screaming For Vengeance og Painkiller har det britiske bandet markert seg som en bauta innenfor heavy-metal, og har passert de fleste ørekanaler på ett eller annet gitt tidspunkt. For bare et par måneder siden slapp de albumet Invincible Shield hvor de beviste at de fortsatt er sultne og ivrige, selv om de har skrevet og gitt ut musikk helt siden starten av 70-tallet.
Den iskalde vinden herjer på Ekebergsletta, og jeg angrer noe på den lette bekledningen min. Jeg håper kveldens siste konsert kan få meg til å glemme kulden! Etter en introduksjon med «War Pigs» av deres forgjenger Black Sabbath kicker Judas Priest i gang med låta «Panic Attack» fra deres nyeste utgivelse. Kulden er pakket ned og glemt! Jeg blir mektig imponert over tilstedeværelsen og spillegleden som oser av gutta så sent i karrieren. Det er noen band som burde gitt seg for mange år siden, men Judas Priest er ikke en av dem.
Sanger som «You’ve Got Another Thing Comin’», «Breaking The Law» og «Turbo Lover» får meg til å lengte tilbake til 80-tallet (selv om jeg slettes ikke var født under dette tiåret). I publikum finnes det alle slags aldersgrupper, både de som har vokst opp med Judas, og de som har oppdaget dem i nyere tid. Det er fint å se hvordan musikk kan samle folk fra forskjellige "walks of life" under samme banner.
Bandet er på topp, og Rob Halford lager et show så til de grader. Før deres vidunderlige versjon av Fleetwood Mac sin “The Green Manalishi (With the Two Prong Crown)” får vi et herlig lite «ay-oh»-øyeblikk à la Freddie Mercury hvor vokalist roper til publikum og publikum roper tilbake. Man merker at stemningen blir bittelitt høyere for hvert utvekslet "ay-oh"-, og at denne elektriske atmosfæren bærer videre inn i neste låt. Nærmere slutten får britene virkelig vist hva de er i stand til. Med den kick-ass trommeintroen og de skrikende gitarene på «Painkiller», bevises det nok en gang hvorfor bandet har gjort seg fortjent legendestatus.
Judas Priest imponerer altså en ung sjel på den kalde junikvelden, og beviser at de trolig ikke har planer om å legge opp før de alle går i grava. De står der oppe med Iron Maiden og Dio, som muligens de største og mest innflytelsesrike bandene innenfor «New Wave of British Heavy Metal». Takk Judas Priest for en flott avslutning på Tons of Rock sin tredje dag!
