INTERVJU: GAFFA tar en prat med Pharrell Williams

Multikunstneren er for tiden med i dokumentaren Piece by Piece, hvor hans begivenhetsrike liv fortelles med legofigurer. Vi har møtt hovedpersonen i Los Angeles – kort tid før de alvorlige brannene. Artikkelen er skrevet i samarbeid med Ole Rosenstand Svidt.

Den nye Pharrell Williams-dokumentaren Piece by Piece er ingen vanlig dokumentar. Da Pharrell Williams ble fortalt at han kunne fortelle historien akkurat slik han ville, bestemte han seg for å gå for Lego. Regissør Morgan Neville var klar, og med det begynte de å skape et Lego-univers hvor selveste Pharrell Williams og alle hans kjente gjester er representert av Lego-figurer. Den legendariske musikeren, som har vunnet 13 Grammy-priser av imponerende 39 nominasjoner, har samarbeidet med et bredt spekter av toppmusikere, hvorav mange er med i filmen. Snoop Dogg var med på "Drop It Like it's Hot", Jay-Z gjestet Williams solodebut "Frontin'," Gwen Stefanis hit "Hollaback Girl" ble også co-produsert med Williams, og Justin Timberlakes tilknytning til Williams går tilbake til hans NSYNC - dager. GAFFA har tatt en prat med Pharrell Williams om den nye filmen hans, og hans mildt sagt interessante karriere.

Hvorfor vil du fortelle historien din gjennom Lego?

– Jeg fant ikke historien min særlig interessant, og jeg ville heller ikke høre på meg selv fortelle den. Liker du å høre på deg selv på telefonsvareren?Det var det jeg hadde i tankene. Og folk sier: "Vel, åh, du er en underholder. Du hører stemmen din hele tiden." Men jeg har alltid følt det sånn om stemmen min. Jeg gjør det jeg gjør for andre mennesker. I ny og ne har jeg en sang med meg selv, og da føler jeg "it is what it is".

– Og tro meg, jeg ser videoen én gang. Jeg ser ikke på mine egne videoer. Jeg leser ikke mine egne intervjuer. Jeg får fort nok av meg selv. De fleste underholdere har nok forfengeligheten til å se sine egne videoer. Men, objektiviteten min er annerledes fordi jeg først og fremst er produsent. Så jeg har en veldig høy standard på hvordan fremstillinger skal være, og hvor flinke jeg føler folk skal være, og hva de bør gjøre. Dermed er det hemmende for meg å se og høre for mye av meg selv. Derfor sa jeg egentlig nei til forespørselen; jeg ville ikke lage en film om meg selv.

– Men, så sa agenten min, som var utrolig overbevisende, de magiske ordene: «Du kan lage den akkurat slik du vil ha den». Og det var da jeg tenkte: "Ok." Påfølgende hadde vi en diskusjon om Morgan Neville, som jeg følte er en ekte førsteklasses historieforteller. Alt du trenger å gjøre er å se Won't You Be My Neighbor, Mr. Rogers-dokumentaren (amerikansk barne-TV-vert, red.), så kan se hvordan han kan fortelle en persons historie på en virkelig vakker måte. Jeg tenkte: "Å, jeg vil gi denne fyren frie tøyler til å fortelle historien min, velge hvilke sanger han vil ta med, og velge hvordan han vil bruke dem," , men jeg ville at det skulle gjøres i en Lego-verden, og det av flere grunner.

Ja, hvorfor er dette mediet så viktig for dere begge?

– Bortsett fra musikken, tror jeg synspunktet Morgan og jeg ble enige om var at han fortalte en historie om livet mitt gjennom hvordan jeg ser ting. Han gjorde en virkelig strålende jobb med å vise folk hvordan jeg selv betrakter min eksistens på denne planeten, i denne tiden. Jeg vet at det er en "dad-joke", men jeg må si at vi bokstavelig talt gjorde det bit for bit, "brick by brick". Det var akkurat det vi gjorde.

- Ideen om at det gir gjenklang som det gjør rundt om i verden, ideen om at vi får snakke med journalister som deg om noe som Morgan og jeg drømte om for fem og et halvt år siden da vi startet denne reisen, er en drøm som har blitt til virkelighet.

Artikkelen fortsetter nedenfor.

 Selvbevissthet er nøkkelen

Det er allerede mange barn som ser opp til deg, men på grunn av Lego-formatet tror jeg enda flere vil gjøre det nå. Jeg er nysgjerrig på å vite hva slags visdomsord eller råd du har til dem.

– Selvbevissthet. Selvbevissthet er nøkkelen. Det er nøkkelen til alt du vil, alt du er, alt du vil gjøre. Alt avhenger av selvinnsikt. Når man ikke når målene dine, er det fordi du mangler selvinnsikt på visse områder du begir deg ut på. Når du er selvbevisst, er du ivrig og skarpt klar over situasjonen foran deg, og det er som det beste navigasjonsverktøyet du kan ha: selvbevissthet.

– Vi blir ofte så distrahert. Du tror du vil bli lege, du tror du vil bli advokat, og noen mener det når de sier det, men det kan også være andres drømmer man følger. Hva er din egen drøm? Det vet du først når du blir ordentlig selvbevisst, når du er klar over din eksistens, når du finner ut hvem du er, hvorfor du er, hva du er, når du er og hvor du er. Det er selvbevissthet.

Hvordan har det å være på denne reisen vært følelsesmessig for deg?

– Jeg tror målet vårt er å gå utenfor grenser, å gå utenfor avstand og geografi, og bokstavelig talt bare koble til hjertene til mennesker som er knyttet til sitt indre barn, og folk som har glemt at de har et indre barn, og minne dem på at uansett om de er åtte eller 80, så spiller det ingen rolle. Det er aldri for sent å finne ut hva drømmen din er, og bygge den bit for bit.

- Jeg håper dette budskapet treffer sjeler overalt på jorden. Det er det som er mitt ønske. Hvis det er andre mennesker som finnes et annet sted i solsystemet, vil jeg at de også blir truffet av det.

Du og dine kolleger og venner endret og skapte en utrolig musikalsk sjanger som påvirket en hel generasjon på 00-tallet. Forestilte du deg at du 25 år senere ville fortelle en del av historien din gjennom denne filmen og påvirke nye generasjoner barn og unge som vil bli introdusert for musikken din gjennom Lego. Og hvordan har den opplevelsen vært?

– Det eneste som er veldig særegent og spesielt med min eksistens her i livet, er at jeg har gleden av å se så mange ting. Jeg ser den vakre verden vi lever i. Jeg ser hvor mye potensiale vi har i oss selv, selv om vi lever i utfordrende og veldig splittede tider. Jeg ser potensialet i oss som art til å huske at vi alle lever på den samme tredje steinen fra solen. Jeg ser ting perifert med familien min. Jeg ser ting på arbeidsplassen. Jeg ser ting der ute i verden og er egentlig ikke interessert i å se på fortiden, samtidig som jeg aldri tenker på fremtiden. Jeg hadde aldri drømt om at livet mitt noen gang skulle bli sånn som det har blitt.

– Livet fortsetter å være denne virvelvinden av overraskelser, fordi jeg ikke kan se hva som kommer min vei. Jeg stoler på og har tro på universet. Det paradigmet, når du tenker på det, var akkurat nå for to minutter siden, og akkurat nå er det også to minutter fra nå, og nå er nåtiden, fortiden og fremtiden. Det er bare det at jeg ikke kan se det. For meg fortsetter det å være denne virkelig fantastiske hemmelige julenissen av øyeblikk, og denne Lego-turen med Morgan Neville har ikke manglet på overraskelser, det har vært en ren gaveutdeling.

Hvis du ser på hva du har gjort med Piece by Piece-filmen, vil du gå et skritt videre og si at du tar til orde for at stjerner skal ta eierskap når de lager et tilbakeblikk på sine egne karrierer og sine egne prestasjoner?

– Jeg synes alle kunstnere bør ta eierskap over deres immaterielle rettigheter og hvem de er og deres tilstedeværelse. Jeg synes kvinner bør ta eierskap over kroppen sin. Jeg synes LHBTQIA-personer bør ta eierskap til måten de ser livene sine og identiteten sin på. Jeg synes vi alle burde gjøre det. Jeg tror det du nettopp spurte om handler om kunstnernes rettigheter. Selv om de ofte blir krenket, og det er mange organisasjoner og bransjer som utnytter dem, er det på tide. Det er et utmerket spørsmål. Det er på tide for kreative å utøve sitt eget personlige eierskap. Husker du første gang du lekte med eller fikk Lego i gave?

Hvor ofte leker du med Lego og gjør du det fortsatt? Leker du for eksempel med Lego med barna dine? Og har du vært i en av Legolands?

- Wow. Jeg har tre syv-åringer og en 16-åring. Vi har gitt dem Lego-sett siden de var små, og det fortsetter vi stadig med. Jeg lekte også med Lego-sett da jeg var liten. Mine tidligste, beste barndomsminner om leker, startet med Lego-sett. Foreldrene mine skaffet meg det. Den gang var det ikke en gang minifigurer, det var bokstavelig talt bare klossene. Jeg har alltid hatt en tilknytning til det.

– Mitt oppfatning er at det generasjonsmessig er en sammenheng mellom legos historie, lekene og byggesettene. Det var det som gjorde Lego-plattformen perfekt for å fortelle historien min. Den objektiviserte meg, objektiviserte historien min, Lego-ifiserte den, om du vil, og gjorde den relaterbar til mennesker rundt om i verden. Jeg har aldri vært i Legoland, men jeg vil komme meg dit. Forresten, det er faktisk ikke sant. Jeg var der for lenge siden, men vi brukte dessverre ikke så mye tid der.

Artiklen fortsetter nedenfor

Lego og ego

Lego kan også leses som L-ego og jeg er inspirert av Lego Odyssey-spillet. Hvor mye ego er det i legoene dine? I tillegg, hvis livet er et Lego-sett, hvilken personlighetskloss har bygget din personlighet?

– Filmen var en veldig god øvelse, og det var også en stor læring for meg selv og familien min at egoet mitt i stor grad ble fjernet fra prosjektet, fordi jeg ga Morgan fullstendig autonomi til å fortelle historien min slik han selv ville. Jeg ga ham også fri tilgang til katalogen min for å plassere sangene der han mente de passet best, og til og med selv utbrodere konteksten til sangenes betydning. Dette er ting jeg ellers aldri ville ha sagt ja til.

– Faktisk, hvis filmen var laget av meg, ville den sannsynligvis ha vært som dette Frankenstein-monsteret av egoistisk prestasjonstilbedelse, og klapp på skulderen om alle mine kunstneriske og prisvinnende prestasjoner, men slik ble det heldigvis ikke. Jeg valgte å overlevere sangene til Morgan slik at han kunne fortelle historien, og dette måtte jeg forholde meg til uansett hva situasjonen var og hva utfallet ble. Det var en avgjørelse jeg hele veien var fornøyd med, fordi jeg stolte såpass på arbeidet hans basert på bakkatalogen hans.

– Hvis vi skulle sammenligne molekyler og atomer og kvarker med legoklosser, så ja, det er akkurat det dette er. Den eneste forskjellen er energi; det finnes energi i visse legoklosser, fordi i eksistensen er det energi overalt. Det er ingen steder du ikke finner energi. All eksistens har energi, som molekylene og atomene, ettersom de alle vibrerer og gjør det de gjør for å få mennesker, steder, ting til å eksistere. Energi er bevegelse, og universet beveger seg akkurat nå.

– Det er definitivt en gjennomgående linje der, og jeg skulle ønske flere ville zoome ut for å se den. Hvis de gjorde det, ville vi ikke vært like splittet som vi er. Alle ville innsett at vi er en del av et veldig stort bilde, som alltid forteller oss at vi er velsignet nok til å eksistere. Det er flere galakser enn det er sandkorn på hver eneste strand på jorden. Du kan bare forestille deg de utallige solsystemene som finnes i hver galakse. Vi er som denne lyseblå prikken i universet. Vi er så heldige som eksisterer. Poenget med filmen er å få folk til å zoome ut og se det mye større bildet og slutte å kaste bort tiden sin på å bli distrahert av det de ser på sosiale medier. Husk at du har en drøm og at det aldri er for sent for deg å bygge den bit for bit.

Hva var din reaksjon på å se deg selv i Lego-form for første gang?

– Det er som om du har et kjæledyr, en hund eller en katt, første gang den ser seg selv i speilet. Jeg mener, jeg så på filmen i går kveld, og jeg syntes den var sprø fordi det er veldig tydelig at vi har en venstre hjerne og en høyre hjerne og ser hvordan de begge reagerer på filmen. Den ene siden er litt sånn "Wow", og den andre siden er også litt sånn "Wow." Det er definitivt blandede følelser, og det aktiveres forskjellige deler av hjernen. Og hør, jeg er fra Atlantis. Nå dro du faktisk ned dit med meg - til dybden. Det er to kameraer som filmer oss akkurat nå. Dette er en live-situasjon.

– Og ja, det er syv nye hudfarger nå på grunn av oss. Og vi har forskjellige hårteksturer der også. Fordi en av tingene vi snakket om med Lego i de påfølgende samtalene våre etter at de sa ja, var at vi ønsket å forsikre oss om at de innså, og de er gode partnere forresten, at de møter forbrukerne sine, og møter barna - gjennom lekene sine. Det er mange hender som setter disse klossene sammen hele tiden, bit for bit. Og når de gjør det, er det noen ganger en hudfarge som ikke er inkludert. Og, selv om det avhenger noe hvem du snakker med, er ordet «woke» først og et våpen for folk som ønsker å være oppmerksomme. Det handler om mangfold og rettferdighet og inkludering og alle disse tingene som er veldig viktige.

– Filmen er upolitisk. Den er bare menneskelig. Hva betyr mangfold? Det er bare en beskrivelse. Og en beskrivelse av ulike typer hva? Mennesker. Vi hadde en samtale med dem (red. Lego) om menneskearten, ikke en politisk samtale. Vi sa nettopp: "Mann, la oss møte folk akkurat der de er." Ikke alles hår er det samme. Alles hudfarge er ikke den samme, men mann, møt dem fordi du vil at de skal føle at du snakker med dem også når de setter disse klossene sammen og drømmer om fremtiden. Jeg mener, de kan våkne opp en dag svarte og solbrune i et Legoland, akkurat som meg.

Artiklen fortsetter nedenfor

Arroganse erstattet av ydmykhet

Når du laget sanger til filmen, laget du dem for deg selv eller for å fortelle historien din til verden? Hvordan var den prosessen?

– Mann, tingen er at jeg har laget musikk så lenge med fare for å begå hybris, som: «Jeg kan gjøre dette, og jeg kan gjøre dette. Jeg er allsidig. Jeg er en swizz army knife når det kommer til musikk." Jeg bar det med meg hele tiden. Jeg kom til et sted hvor denne filmen i hovedsak ble en avhandling om ydmykhet ovenfor meg selv. Jeg har brukt mye av livet mitt på å være arrogant, veldig pompøs, utrolig cocky, skrytete. You name it, jeg var det. For det var sånn musikkscenen var, og sånn tenkte jeg at jeg skulle være. Jeg trengte å slå på brystet. Jeg trengte å klappe meg selv på skulderen. Da jeg fylte 40, ydmyket universet meg - og jeg innså at alt ikke handlet om meg og at jeg heller var en del av en større ligning.

– Og jeg var heldig...  at jeg ikke var den store boken. Jeg var heldig som ikke en gang var et ord i en setning, men jeg var heldig som var et tegn, et komma eller et punktum. I det øyeblikket det går opp for deg at du er heldig nok til å være med i boken, er du heldig nok til å være med i samtalen – ydmykhet er hvordan du kommer til det stedet. Min største øvelse var å gi videre all musikken min og hele historien min, og komme ut av historiefortellingen.

– Noe av det som gjør Morgan til en utrolig historieforteller er at han lytter til motivene sine. Han hører på opptakene. Han hører på klippene. Han lar kuttene og historien dikteres av informasjonen han får. Han legger ikke egoet sitt i det. Det er dette som gjør ham til en mesterforteller. En av mine største øvelser var bare å gi alt til ham og gi ham autonomi og støtte det opp. Da jeg gjorde det, kunne jeg se på filmen og la musikken komme fra, ikke livet mitt, men historien, måten historien ble fortalt på, for hvis jeg hadde laget den basert på meg selv, ville jeg ha laget en hel sang om hvordan jeg er best, men jeg er ikke den personen lenger. Jeg sluttet å være den personen da jeg var 40.

– Det jeg klarte var å se på epoker og kapitler i livet mitt der jeg trodde det handlet om meg og jeg trodde jeg var det og det og det, uansett hva. Jeg laget en sang som heter «L'ego Odyssey», det vil si «L'ego» som i "le ego". «L'ego» uttales «Lego», fordi jeg laget den i Paris. Det handlet om den epoken hvor jeg trodde jeg visste alt, før den lærte meg en lekse.

- Så er det en annen komposisjon som er tittellåten til filmen, "Piece by Piece". Dette er 2.0-versjonen, en videreføring av originalen. Den første versjonen var... jeg syntes den var kul og jeg syntes den var fargerik, men den sjekket ikke alle boksene for hva den trengte i forhold til å være relevant og catchy nok. Jeg jobbet mye for å gjøre det riktig, og det var slik vi kom til 2.0-versjonen.

– Alt dette skjedde fordi jeg var i stand til å se objektivt på livet mitt på en måte som jeg ikke kunne ha gjort selv, fordi det var en historie fortalt av noen andre. Ikke all den hybrisfylte Frankenstein-arrogansen som det ville vært hvis jeg hadde gjort det selv. "Å nei, du må legge inn denne delen her. Det var her jeg gjorde dette. Det var fantastisk. Vi kontrollerte 43 prosent av musikken rundt om i verden i 2000 da-da-da-da." Jeg mener, alt som bare ikke er relevant for god historiefortelling. Du kan ikke oppnå stor kunst før du når et visst nivå av objektivitet, og du kan ikke oppnå objektivitet med hybris.

– Og så er det noen som ikke nødvendigvis har den beste tilknytningen til kreativiteten sin. Så ferdighetsnivået er ikke så høyt, men de vil så veldig at det skal være det, og du sier: "Mann, han vil ha det. Hun vil det virkelig." Eller: "Mann, de legger virkelig energien sin i det. Jeg håper det ordne seg for dem." Og av og til ser du noen som bare har en helt vill drivkraft, og de er ikke fullt så talentfulle, men de jobber bare hardere enn noen andre. Og du er sånn, "Mann, du vet hva denne personen fortjener." De er kanskje ikke de beste, men så gode likevel.

– Og det med drivkraften er at jeg ikke visste at jeg hadde den slags driv. Faktisk anså jeg meg selv som lat i årevis. Og det tok meg år å forstå at det ikke var fordi jeg var lat, jeg ble bare ikke inspirert. Og jeg er en av dem, hvor drivkraften bak drivkraften min i stor grad er knyttet til om jeg er motivert eller inspirert. Hvis jeg er motivert og inspirert, blir jeg den første til å møte opp på mandag og den siste som drar på en fredagskveld. Det er bare den jeg er. Hvis jeg ikke er inspirert, mann, må jeg lese samme melding 29 millioner ganger før jeg vet hva som står. Det er det som er meg. Men jeg har blitt velsignet ved å koble meg veldig tidlig i livet til det jeg elsker og det som driver meg

Ditt kreative kollektiv heter I Am Other. På hvilke måter føler du deg annerledes i dag?

Vel, "Other" indikerer ganske enkelt at du er en av mange, og at verden er et veldig stort sted. Selv om territorier skiller oss, og store vannmasser skiller oss, og noen ganger skiller land, stater og provinslinjer oss, og andre ganger er det bare utsiktspunkter som skiller oss når du zoomer inn. Når du zoomer helt ut, skjønner du at dette er den tredje steinen nærmest solen, og at hvis alle er på denne planeten og alle har en hjerne og de har et varmt hjerte som pumper blod, så er vi alle knyttet til hverandre.

I en verden der samfunnet legger merke til oss, hvordan kommer vi oss ut av boksen?

– Boksen er bare noens oppfatning, og i det øyeblikket du tenker og drømmer ut av boksen, er du ikke lenger i boksen.

LES OGSÅ: Fem filmer verdt å se, selv bare for lydsporet

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO.