Her er årets beste utenlandske album

Denne listen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble vurdert, godkjent og oversatt av den norske redaksjonen for publisering på GAFFA NO. Den norske redaksjonen poster ikke en tilsvarende egen topp 10 -liste med internasjonale utgivelser fordi vi i år har valgt å fokusere på "ANMELDERNES FAVORITTER 2024". Fremover kommer den danske, svenske og norske redaksjonen til å poste mer på tvers av hverandre, for at redaksjonene kan benytte seg av hverandres dyktige skrivetalenter. 

10. Magdalena Bay – Imaginal Disk, Mom + Pop Records
Mange moderne – og gode – artpop-plater ser enten tilbake eller dyrker en monoton lyd. Derimot utforsker Magdalena Bay alle lyder og sjangre på Imaginal Disk, der de siste 50 årene med pop er på spill. Og samtidig snur de formen på et moderne popalbum. Gruppen har en fortid innen progressiv rock, og du kan føle at det faktisk er den grunnleggende prog-tankegangen som omfavner Imaginal Disk. Det skjer utrolig mye på de enkelte låtene. Magdalena Bays lydunivers fremstår grundig gjennomtenkt.

Les også: Eddie Vedder fyller 60

9. St. Vincent – All Born Screaming, Total Pleasure Records / Virgin Music Group
All Born Screaming har ikke samme sjangerlegendariske wink-wink som de to foregående albumene har, selv om både rock, industrial, prog og electronica møtes i en unik blanding. Men dette er St. Vincents mest ekspansive, intense og interessante siden det selvtitulerte fjerde albumet fra 2014. Når man kommer til albumets femte låt, «Big Time Nothing», føles det allerede som om du har hørt et helt album fordi du har gått gjennom så mange lag, uten at man noen gang mister det helhetlige overblikket. Mange år med dynamisk sjangerlek har gjort at Clark kan danse inn og ut av ulike sjangre uten at lytteren merker det.

8. Khruangbin – A La Sala, Dead Oceans / Playground Music
Trioens umiskjennelige lydunivers, som er inspirert av musikalske tradisjoner fra ulike deler av verden, kan best beskrives som et musikalsk lappeteppe av filmatisk surfrock, psykedelisk thai-funk og dub.
Det nye albumet deres er lyden av de enorme vidder av det tørre texanske prærielandskapet og fremstår både som nytt og kjent på samme tid. Det spartanske oppsett bestående av gitar, trommer og bass er fortsatt kjernen i musikken, men nye elementer som piano, orgel og strykere har funnet veien inn i lydbildet.

7. Beth Gibbons – Lives Outgrown, Domino Recording Company / Playground Music
Sangene ble nøysomt laget sammen med produsent James Ford (Depeche Mode, Blur) og Talk Talk perkusjonist Lee Harris (gjentakende fra forgjengeren Out of Season). Dette er sanger preget av tap: død, ødelagt kjærlighet, knuste illusjoner, den ødelagte planeten, aldersbegrensninger, overgangsalder -også videre. Sanger, hvor Gibbons' kraftige våpen, den lett dirrende, vakre stemmen, drar lytteren helt inn i musikken, slik at du dypere enn aldri før blir påvirket av ordene og følelsene hennes. Ja, det er mørkt, men du tviler aldri på den iboende tyngden og betydningen liggende i verket.

Les også: Musikkåret 2024: Redaksjonene lister opp årets beste nordiske album

6. Nick Cave and the Bad Seeds – Wild God, PIAS
De siste årenes album har alle vært badet i tristhet og melankoli på grunn av bortgangen til først Caves ene sønn, deretter hans andre. I «Joy» synger han: «I wake up this morning with the blues around my head / I felt like someone in my family was dead», og da blir øynene ekstra våte. Men tekstene handler også om frosker, forvandling, kanelhester og et siste redningsforsøk. Få låtskrivere når nivået til Nick Cave når det kommer til å sette ord sammen. Utfordrende, krevende -eller rett og slett pretensiøst. Pretensiøst på en helt fantastisk måte.

5. The Last Dinner Party – Prelude to Ecstasy, Island Records / Universal Music
Sjangermessig er debutantene vanskelige å putte i bås, fordi gruppa plukker ferskt fra mange ulike retninger. Resultatet lander et sted mellom indierock og barokkpop, forsterket av nerven fra live-instrumentene. Den gotiske og romantiske estetikken låner tydeligvis fra Florence Welchs magiske realisme, men det er først og fremst den teatralske fremføringen som gjør musikken så elektrisk. Formmessig holder låtene seg til samme, men effektive formel, og refrengene sitter fast allerede etter første lytting.

4. The Cure – Songs of a Lost World, Fiction Records / Universal Music
The Cure er tilbake sterkt med sitt første album på 16 år. Er du på jakt etter en ny «Close to Me» eller «Lovesong», må du lete lenge. Hitsa har stort sett forsvunnet, men det hadde de allerede, etter at «Friday I'm in Love» ble gruppens siste store kommersielle suksess i 1992.
Hvis du derimot elsker kantete, lange låter som «Disintegration» og «The Kiss», lytter du ikke forgjeves. Hvis du er interessert i lange introer, dype stemninger og Robert Smiths refleksjoner rundt misantropi, så er dette noe for deg.

3. Fontaines D.C. – Romance, XL Recordings / Playground Music
Romance har i likhet med forgjengeren Skinty Fia også låter som verken utgir seg for å være singler eller passer inn i spillelister, men er elegante puslespillbrikker i Fontaines-albumsammenheng. Et spor som «Motorcycle Boy» med sin mørke masse faller perfekt etter de forrige sporene, og selv om det er uklart om «Horseness is the Whatness» noensinne vil gi mening på egenhand, fungerer den godt i albumsammenheng. Romance fungerer som én sterk helhet og blir dermed mye mer enn summen av dens 11 enkeltdeler.

2. Charli XCX – Brat, Atlantic Records / Warner Music
Brat er en utrolig nådeløs kulminasjon av XCXs karriere. XCX sin smittende voldsomhet og hennes (bevisst) hyperseksuelle holdning er intakt, og på den visuelle siden leker hun med noe konfronterende og minimalistisk, som destillerer og former Brat som XCX sin mest fokuserte «æra», hvis vi skal snakke om dagens buzzwords. Men det går aldri på bekostning av musikken, som er høyenergisk, hardtslående og kombinerer ulike elektroniske finesser og tendenser til en umiddelbar hyperpop med fokus på techno-tramp, filtrert klang og dypt rungende bassstøt.

1. Billie Eilish – Hit Me Hard and Soft, Interscope Records / Universal Music
Albumet, i likhet med de tidligere albumene, ble til i samarbeid med Billie Eilish sin bror, produsent og medlåtskriver Finneas O'Connell. Den ble annonsert uten en hovedsingel og vitner om et album som må lyttes til som et enhetlig verk. Den består av 10 sanger, som er gjennomsnittlig over fire minutter lange. I en musikkbransje hvor sangene blir kortere og kortere, nyter vi virkelig det valget fra deres side. Utgivelsen er et mindre mesterverk som byr på grandiose og overraskende øyeblikk, men også noen trege passasjer som gjør at albumet må høres flere ganger -slik at man kan stadig oppdage nye fasetter av det