Artikkel

– Indie sluttet å gi mening i 2005

Musikkhistoriker mener indie som sjangerbegrep burde vært på historiens skrapahug for lenge siden og kaller det «kun et markedsføringsgrep». – Pop og rock er like håpløst, mener artist.

Debatten startet med GAFFAs leder som erklærte sjangerbegrepet dødt. Les mer om det her. 

– Musikalsk sett betyr indie ingenting.

Det hevder Audun Molde, musikkhistoriker ved Høyskolen Kristiania og forfatter av boken POP – en historie.

– Når du spør meg om hva indie er i dag, så er det i mitt hode først og fremst et markedsføringsbegrep for å nå frem til et bestemt publikum, og det brukes nesten som et synonym for bra. Indie er lik bra. Hvis du er en som liker indie, da er du kul. Det er branding som skal gi positive verdier.

Molde mener ordet blir brukt for å «skape en illusjon» om et felleskap, hvor det er noe som har kunstnerisk verdi, som er utfordrende, motkulturelt, autentisk, emosjonelt og ærlig.

– Det er et etos, for å ta i bruk retorikken, for et romantisk syn på kunst.

– Når musikkjournalister da bruker ordet indie gjør man seg til medløper for ren og skjær markedsføring. Og det helt ukritisk.

Ok, så hvordan havnet vi her?

Opprinnelsen
Begrepet blir til januar 1981, for 41 år siden. Siden den gang har begrepet eskalert i alle retninger. Det har fått en berikende og mildt sagt forvirrende begrepshistorie.

– Det starter med at det blir opprettet en UK Indie Chart i Storbritannia. Det fungerte som en egen hitliste i en periode.

Denne listen skulle samle den beste musikken fra små uavhengige selskaper. Så enkelt var det. Hvis selskapet var selveid og lite, var du innenfor. Var du på et major label, var du utenfor. Det var ingen sjangerbegrensninger.

– Hvis du ser på tidlige Indie Charts, er det ganske mange forskjellige lyder. Kroneksemplet er The Smiths som et gitarband, og så har du også New Order, som er elektronisk musikk og noe helt annet. Fellestrekket var bare at de ikke var på noen av de store selskapene.

Men så skjer det noe.

– Etterhvert som indie-begrepet blir tatt i bruk og blir en suksess, begynner mange å bruke det som både et estetisk og sosiokulturelt begrep. Det blir brukt som en smaksmarkør, og her oppstår det som senere er blitt indie. Begrepet tillegges en verdiladning.

– Men er det ingen sjangertrekk å finne i det man omtalte som indie fra start?

– Da indiebegrepet først eksploderte på 80-tallet var det mye gitarpop. Man skulle ikke høre at det var digital produksjon selv om det var det. Det var fylt med mye forkjærlighet for 60-tallet, veldig melodisk og orientert rundt sangtekster, sier Molde.

Han tror spørsmålet like mye dreier seg om lytterne.

– Hvis du var en indie-fan, fortalte det noe om hvem du var og din smak. Det var en slags holdning, en estetikk, som handlet om hvordan du gredde håret ditt og hvilke klær du hadde på deg. Det skulle være et alternativ til mainstream. Autentisk og kunstnerisk troverdig. Det skulle tilsvare de veldig romantiske idealene i rocken. Rent og ubesudlet fra big buisness.

Flere av disse henger igjen blant noen i dag.

– Indie var den gangen en alternativ musikksmak som kulturell og sosial kapital. Neste trinn i den tankegangen er at det også er en gullgruve for markedsføring.

Molde legger til at han mener «alternativ» i hermetegn.

– Jeg klarer ikke ta det ordet alvorlig. Alternativ til hva da, liksom? sier han og refererer til da verdens den gang største band Coldplay ble markedsført som alternativt i 2005.

Demningen brister i 91
Men hva skjedde fra 1981 til 2005?

Ifølge Audun Molde var det allerede i løpet av de første ti årene at begrepet gikk gjennom utslagsgivende endringer.

– 1991 er et merkeår i musikkhistorien. Da breaker band som REM, Nirvana, Metallica og Green Day kommersielt.

Han mener det er som en demning brister dette året.

– Det som var indieband i den opprinnelige betydningen blir store og en del av mainstreamen. Likevel fortsetter man å snakke om indie som om ingenting har skjedd.

– For meg sluttet indie å gi mening 2005. Da var jo alt indie. Sjangerbegrepet burde vært på historiens skraphaug for lenge siden, spør du meg. Selvfølgelig bortsett fra i betydningen uavhengige plateselskaper, slik som FONO representerer her i Norge. Men det er jo ikke slik «indie» brukes i dagligtale.

Han tror ikke sjangerbegrepet vil forsvinne, til tross for vårt lille iherdige avlivningsforsøk og forbud mot å bruke sjangerbegrepet på GAFFA.no.

– Det er et prisverdig og nytenkende initiativ. Så er det en syv-åtte andre gamle klisjéer som dere også kan se om dere får gjort noe med, hvis det skulle bli en suksess.

La dem så forsvare seg!
– Det er ikke noe viktig for meg å kjempe for begrepet indie, men det er jo et begrep jeg ofte har tydd til, både med labelet vårt Koke Plate og som artist.

Det sier artisten Simen Mitlid, en kløpper på internasjoanle indielister rundt omkring og en liten artist som sikkert har blitt kalt indie mer enn de aller fleste. Han er også en av mange medlemmer i «indiebandet» Benedikt.

– Har ikke alle sjangre mistet sin originale betydning og kjerne langs veien? spør Mitlid når vi møter han for uformell snikk-snakk om hva indie er i dag, ifølge en som lever midt oppi det.

– Jeg mener det er en viss kjerne i hva slags sound indie er. Men det er ikke en påstand jeg går i døden for.

– Men hva er denne sounden?

– Det handler om at det er en… Simen stusser og tenker og smiler og tviler.

Slurper i seg litt øl og nøler litt til. Det er et vanskelig spørsmål. Mange har prøvd seg med varierende hell, som du kan lese nederst i saken.

– Jeg er usikker. Jeg tror det er umulig å forklare det med ord.

– Det er noe med det skranglete, alternative og kompromissløse. Det har vært indie-sjangrenes x-faktor. Noe av dette finnes enda i indie-begrepet.

– De opprinnelige indiebandene hadde ikke råd til å bruke de dyreste produsentene og de dyreste studioene, og soundet ble utifra det. Mye av det jeg ser på som indie har den lille touchen av at det ikke er gått gjennom et maskineri. Det var en kortere vei fra idé til det ferdige produktet.

– Jeg er jo enig i at indie har skilt vei fra begrepets opprinnelse, men det har jo alle sjangerbegreper gjort. Rock er jo så gammelt at man må bruke historikere for å forstå det. Indie derimot er en så fersk sjanger at man har den historiske betydningen ferskt i minne. Samtidig husker vi at 2000-tallets indiepop kom og fucka opp med hele roten. Da var det plutselig blitt kommersielt og indiepop ble en greie.

Hva med pop? Og rock?
Simen Mitlid understreker at han verken er ekspert eller forkjemper, samtid glar han seg kanskje provosere bittelitt?

– Jeg skjønner ikke hvorfor man skal arrestere det begrepet og ikke alle de andre. Jeg mener alle er like idiotiske, eller ihvertfall like lite nyttige. Ihvertfall om vi skal henge oss opp i begrepers originale mening.

– Hva er rock, liksom? skyter han inn. Metallica, Pixies og Coldplay? Er det rock?

Og hva med pop? Hva i helvete er pop?

– Det finnes masse rock som er mer populær enn pop, og pop som ikke er populær i det hele tatt.

– Pop-begrepet er jo mer diffust enn indie igjen! Begrepet indie får hardere medfart fordi musikkinteresserte fortsatt har ferskt i minnet hva indie en gang var. Det var nok mange musikkjournalisters favorittmusikk også.

Mitlid mener det er derfor det blir ropt høyt om. Folk er nostalgiske. Gjerne også akkurat de som sitter med pennens makt i hånden.

– Folk har en sterkere trang til å rakke ned på indie-begrepet enn andre. Jeg gjør det selv også, innrømmer han.

Først og fremst krydderord
– Jeg syns ikke det er et begrep som sier ingenting. Det er et begrep som sier mye forskjellig, sier Haley Shea, vokalist i Sløtface – et band ofte om - talt som indierock.

– I mitt hode er det to ting: Det er både bransjeordet på å ikke være på stort label og noe man bruker til å snakke om lyden på noe, altså hva musikken faktisk høres ut som. Veldig mye gitarmusikk plasseres i den indiekategorien så lenge du har el-gitar på det, forklarer Shea.

– Jeg har merket meg at når jeg gjør pop-sessions for pop-artister og noen sier indie, så mener man egentlig bare at det skal låte mer lo-fi og shitty. Da snakker man ikke egentlig om en sjanger. Det er heller blitt et krydderord som gir assosiasjoner til noe litt annerledes, litt særere, litt skitnere og mindre polert.

– Men med en gang man tar det opp er det umulig å ha en ryddig samtale, presiserer hun.

– Hvis man ikke føler seg som et rent rockeband, som Bokassa og Death by Unga Bunga, er man indie. Det er det samme om man ikke er ren popartist.

Når det er sagt tror Haley at Sløtface ofte har falt i båsen indie på grunn av kjønn. Til tross for flere rene rockelåter har Sheas rolle som frontkvinne gjort dem til indierock.

– Det er ofte et begrep for de som ikke passer inn et annet sted, men også for de som ikke går den mest kommerse veien i eget hode.

Haley Shea ber oss huske på at artister hater å plassere seg i en boks. Da kan det være et fint ord å pynte seg med, som en enkel og fin utvei.

– Er det så farlig da?

Alltid vært up for grabs for markedskreftene
Kanskje ikke, men for musikkjournalister er det tross alt litt viktigere enn for andre. Vi spurte musikkjournalist Audun Vinger hva han mener indie er i dag.

– Først og fremst tenker jeg på rene jingle/jangle sekstitallegitarer i et melodisk post-punklydbilde og selvutgitte singler, men det er en irrelevant assosiasjon med tanke på hvordan musikklivet i dag fremstår.

Audun Vinger er enig med Molde og sier «det er et markedsføringsgrep mer enn noe annet».

– «Indie» har vel for meg de siste ti-tyve årene vært en mildt harselerende karakteristikk av en mennesketype unge voksne. Før det assosierte jeg det med gitarpop på So What! og britiske musikkaviser.

– Jeg bruker det også konkret for å beskrive et sound, men gjerne innen subsjangre - indiesoul for eksempel. Det er liksomt ungt og billig og umiddelbart og kanskje en anelse alternativt.

Den erfarne musikkanmelderen mener likevel det har utspilt sin rolle:

– Strukturen i musikkbransjen er langt mindre sort/hvitt enn da begrepet først fikk sin mening. I dag glir indie og major over hverandre, noen ganger synlig andre ganger usynlig.

Han utdyper:

– Det er i dag ganske meningsløst både som kategori og sjanger, selv om man vel fortsatt kan selge ideen om utenforskap, at man er annerledes og mener ting litt mer enn de streite mainstream-menneskene.

Vinger mener imidlertid ikke et i utgangspunktet godt og purt begrep er blitt ødelagt og utnyttet.

– Jeg føler ikke det er noe svik. «Indie» var uansett en sjablong, en litt vel selvbevisst virkelighetsforståelse, som lå der up for grabs for markedskreftene.

 

ANNONCE