GAFFA.no – alt om musikk
– Jeg har aldri vært så nervøs som jeg var der, sier Edvard Smith. Han er den ene halvdelen av Brenn., som sammen med sin partner Rémy Malchére opplevde kulminasjonen av karrieren under Roskilde Festival 2019.
Jeg var der selv. I løpet av dagen hadde jeg snakket med de to norske talentene, som virket både imøtekommende og malplasserte i medieinteressen. Tillagt en skikkelig omgang nervøsitet sannsynligvis.
Noen måneder tidligere hadde jeg sett bandet opptre på by: Larm i Oslo, så jeg hadde en følelse av hva som ventet og prøvde på beste måte å spre budskapet.
– Mens jeg sto bak scenen kunne jeg høre folk synge den norske nasjonalsangen, fortsetter Edvard.
– Jeg aner ikke hvorfor de gjorde det, men det var kult. Jeg har aldri sett så mange mennesker i mitt liv samlet på ett sted. Og samtidig var det vår første konsert utenfor Norge. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse.
Selv husker jeg hvordan jeg brukte mesteparten av konserten på å trekke folk opp fra bakken. Ungdommen hadde for alvor møtt opp og de hadde møtt opp for å bli klin gærne. Det hele resulterte i kanskje den største moshpit-en jeg har sett på en konsert hvor det ikke blir spilt metall.
Ikke én gladlåt
Noen måneder senere ble debutalbumet Elsker sluppet, og noen måneder etter det igjen lukket verden seg rundt brenn. Det som skulle ha vært en bølge av suksess og shows ble totalt knust.
Så hva gjør du da? Du prøver å lage ny musikk. Som så mange andre band gikk i brenn. til tegnebrettet for å skrive oppfølgeren til debutalbumet.
– En stor del av prosessen rundt Vandrer på solskinn har vært preget av nedstengningen som Norge har vært under, sier Edvard.
– Det har helt klart vært rom for ettertanke, men vi har egentlig også truffet veggen noen ganger. Det har vært en håpløshet over prosessen fordi det har vært vanskelig å se når vi kan vise frem musikken og spille shows igjen.
– Den første plata var en collage av de forskjellige låtene vi kunne lage, fortsetter Rémy.
– Noen av låtene på Elsker går veldig langt tilbake, der noen av dem ble laget kort tid før albumet ble sluppet. Vandrer på solskinn er skrevet uten å ha en retning fra starten. Det var mye med tilnærmingen om at alt var drit, men at vi likevel måtte lage plate. Det betyr at det ikke er en eneste gladsang på plata. Det er et element av å være på nippet til å gi opp. Det er faktisk en tristhet over albumet.
Gitarrock fra en popmal
Den litt ironiske tittelen, Vandrer på solskinn, som altså ikke består av en eneste glad sang, er samtidig omfavnelsen av en mer kaotisk lyd. brenn. har alltid vært tydelig inspirert av grunge. Nirvana og Pixies har alltid vært i forkant av bandets uttrykk, men på Vandrer på solskinn har Edvard og Rémy gjort det Kurt Cobain gjorde på In Utero. Det er slengt inn mye fuzz, men samtidig er låtene preget av en tydelig popkonstruksjon.
– Det er definitivt en påvirkning av grunge, og denne plata er definitivt noe annet enn vår første plate, sier Edvard.
– Men konstruksjonen er den samme som den har vært hele tiden. Vi legger mye vekt på å lage musikk ut fra en popmal. Refrenget må være veldig fengende.
– Vi er en rockeduo, men vi er omgitt av popmusikere, legger Rémy til. De fleste av vennene våre liker også popmusikk bedre, og det påvirker låtskrivingen vår. Sanger kommer sjelden ut av en jam. Vi går til musikken som en produsent gjør. Samtidig har vi et band, men vi leier dem inn til å spille med oss når vi er på turné, så de er egentlig aldri i øvingslokalet. Det gjør helt klart også prosessen lettere fordi vi bare er to om å skrive musikk, så det er lettere å bli enige.
