Artikkel

KLASSIKEREN: Antipopheltene som laget 80-tallets beste pop

Det er mer enn pop til stede. Det er noe melankolsk og nærmest ubehagelig som fester grep.

Det er nok av band og artister som plutselig forlot sin vante vei og søkte nye beitemarker. Veien Talk Talk gikk på slutten av 1980-tallet hadde de helt for seg selv. I 1982 tok gruppa utgangspunkt i synthpop og new wave, som blant annet Duran Duran var med på å popularisere. På sitt fjerde album, bare seks år senere, hadde de selv lagt grunnlaget for noe nytt. Spirit of Eden fra 1988 er jazzy, lavmælt og har blitt kalt det første postrock-albumet. Deres tredje album, The Color Of Spring fra 1986, er den manglende koblingen mellom to vidt forskjellige verdener.

Albumet It's My Life fra 1984 hadde banet vei for suksess og kreativ frihet for Talk Talk. Produsent Tim Friese-Greene ble aldri ansett som et fullverdig medlem av bandet, men det var likevel han som sammen med frontmann Mark Hollis sørget for alle komposisjonene på The Color Of Spring. Mer enn to dusin studiomusikere var invitert, inkludert det høyt respekterte koret Ambrosian Singers. Mye av materialet ble improvisert, limt sammen, og det som kom ut skulle vise seg å bli et av høydepunktene i bandets diskografi.

The Color Of Spring smelter spor av new wave sammen med munnspill, harpe, kontrabass i en mer rocka atmosfære. Gitar, piano, perkusjon og orgel går foran synther og trommemaskiner. Lydbildet blir varmt og organisk på en helt annen måte enn det bandet viste i sin forrige komposisjonsstrategi. Men det er også en annen følelse til stede. Noe melankolsk, nesten ubehagelig, som virkelig fester grep. Nivåene av både raffinement og musikals fremstillingskraft er langt høyere enn Alphavilles «Forever Young» eller noen av dagens triste samtidsballader.

Musikkvideoen til Topp 20-hiten «Life's What You Make It» (som forøvrig ikke har bassgitar i det hele tatt) viser bandet i en mørk skog. Her er det søte grevlinger og pinnsvin, men også krypende tusenbein og all slags monstre. Varme og ubehag.

Melankoli dominerer utvilsomt følelsesregisteret hvis vi ser albumet under ett. «April 5th» og spesielt «I Don't Believe In You» er de tydeligste bevisene, både når det gjelder musikk og tekst. «Give It Up» er heller ingen solskinnshistorie, men her bæres tekstene av myke, funky toner. The Color Of Spring makter å svinge på grensen til dans og åh-så-pessimistisk på samme tid. Det er best illustrert i albumets høydepunkt og kanskje bandets mest perfekte komposisjon.

«Living In Another World» har så mye driv og rytme, men er egentlig en deprimerende historie om noen som nekter å akseptere slutten på et forhold. Live-versjonen fra jazzfestivalen i Montreaux er et strålende eksempel på hva bandet var i stand til. Du skal lete lenge etter et lignende selskap – men det høres guddommelig ut. Her blir det tydelig at Mark Hollis' umiskjennelige stemme utgjør minst 30 prosent av bandets lyd.

I starten av albumet får vi syrlig fortalt at «Happiness is Easy», og derfra blir det mørkere. Men i løpet av de siste minuttene av albumet endrer stemningen seg kraftig. Mot slutten av «Time It's Time» dukker endelig Ambrosian Singers dramatiske sangparti opp, og den urolige følelsen kryper nedover ryggraden. Plutselig blir alt avbrutt av et blokkfløyte-ensemble som gjentar den kanskje eneste virkelig håpefulle melodien vi hører i løpet av albumets 45 minutter. Uansett hvordan teksten og resten av musikken berører lytteren, er det umulig å ikke forlate The Color Of Spring med et smil om munnen. En av 80-tallets beste pop-plater fikk vi fra noen vaskekte antipop-helter.

ANNONCE