Artikkel

DUELLEN: Blur vs. Oasis

DUELLEN er en ny artikkelserie hvor vi setter to artister/band opp mot hverandre. Og vi starter med et kjent dilemma: Hvem husker vel ikke kampen mellom Oasis og Blur på 90-tallet da begge ville kapre den britiske poptronen? 

Først av alt: Ja, Blur fikk et forsprang med albumene Leisure og Modern Life Is Rubbish, men siden ingen av disse albumene vil gå ned i historiebøkene, hopper vi like greit rett til 1994, da Blur slapp Parklife og Oasis slapp debutalbumet Definitely Maybe. Her starter kampen for alvor. 

Parklife vs Definitely Maybe

I 1994 slo britpop-sjangeren virkelig igjennom og konkurransen var steinhard for alle britiske gitarband. Det er derfor et passende albumcover på Blurs Parklife, hvor to hunder konkurrerer mot hverandre, en med et intenst og vilt utseende og en med et mer bestemt. To brødre med en attitude, nemlig Liam og Noel Gallagher, var Blurs største konkurrenter på denne tiden, med deres egen debutplate Oasis. Blurs sjarmerende lekne «Girls & Boys», det spoken word-aktige tittelsporet «Parklife» og orkestrale «To The End» er bevis på at Damon Albarn & co hadde mer bredde i seg enn Oasis. Sistnevnte hentet rett og slett i overmåte inspirasjon fra idolene til The Beatles og dro det inn på 90-tallet med banale tekster og sin sedvanlige duft av sigaretter og alkohol. De skrev seg for alltid inn i historiebøkene med den finstemte rockelåten «Live Forever», men det er ikke nok til å holde hele veien inn i min verden.

The Great Escape vs (What's The Story) Morning Glory?

Blur trakk seg etterhvert ut på landet og laget det svingende uptempo-verket «Country House», en låt som vant datidens duell da den tok førsteplassen på singellisten og solgte 270 000 eksemplarer den første uken. Det var 50 000 flere eksemplarer enn det Oasis-singelen «Roll With It» klarte, som faktisk også ble sluppet samme dag 14. august 1995. Man vinner imidlertid ikke en krig med bare ett slag og når albumene settes opp mot hverandre, er det Oasis som vinner denne gangen. Dette skyldes klassikere som «Wonderwall», «Don't Look Back In Anger», «Some Might Say» og «Champagne Supernova». Det er tydelig at stoffene hadde begynt å florere når låtskriveren Noel i sistnevnte ikke en gang vet hva teksten handler om, selv om han selv har skrevet den. «Slowly walkin' down the hall, faster than a cannonball».

Blur vs Be Here Now

Bare tittelen på låten «Song 2» avslører at denne hiten ble til i siste øyeblikk da Blurs selvtitulerte album ble ferdigstilt i 1997. Det var nesten forhåndsbestemt at den også skulle plasseres som nummer to på de britiske hitlistene. «Woo-hoo» roper Damon Albarn gang på gang i refrenget og det er umulig å ikke rope med etter noen glass innabords. Det skal imidlertid sies at denne eksplosive sangen først var ment som en spøk. Det er altså Blur som får æren av å le sist, for på tredjealbumet Be Here Now begynner Oasis' samme gamle fremgangsmåte å føles en anelse utvannet. Noel Gallagher synes selv at det er et av hans dårligste verker, men det er kanskje å ta i litt for mye. Uansett var det begynnelsen på slutten for den enorme suksessen Oasis oppnådde på midten av 90-tallet.
 
 
Blur rakk også å gi ut sitt siste store, eksperimentelle og også noe undervurderte verk, 13, før 90-tallet var over. Samtidig gikk Oasis inn i en periode som mest av alt dyrket det forgagne. Vi har derfor funnet en vinner for denne gang, og det er bandet som ble ledet – og ledes – av den evigunge Damon Albarn. 
ANNONCE