Det er en bitende kald kveld i Oslo, og jeg står utenfor Rockefeller og venter på innslipp til konserten til Bel Canto. Med meg venter en lang kø, i hovedsak bestående av generasjon X (-folk født mellom 1965 og 1980). 

Jeg har hørt mye på deres nye album den siste tiden, og gleder meg til det jeg håper blir en deilig, sonisk opplevelse. Bel Canto er kjent som pionerer innenfor elektronikasjangeren. De debuterte med albumet White-Out Conditions i 1987, og i April 2024, kom deres syvende album, Radiant Green, deres første full-lengder på 22 år. Man kan undre - hvorfor har det gått så lang tid siden sist?

Bel Canto ble etablert i Tromsø av vokalist Anneli Drecker og multiinstrumentalistene Nils Johansen og Geir Jensen, trioen er idag en duo bestående av Anneli og Nils. 

Jeg kjenner Bel Cantos musikk som et unikt, melankolsk, eterisk, og eksperimenterende lydunivers, og deres deres nyeste album er absolutt skapt i en gjenkjennbar sjargong. 

Det er friskt og virker lettere og mer høyfrekvent enn aldri før, men låtene bærer fortsatt et kjent preg av mystikk og eventyr. 

Klokken er 20:00, lokalet er fylt opp. Den unge pop-artisten Maud står for oppvarmingen. Musikken består av synth og skarpe trommer. Det er rett frem, enkelt fordøyelig med noen lekne musikalske krumspring.  Ikke det at jeg ikke anbefaler Maud, hun spiller et dansbart, gøy og følsomt, tidvis på grensen til techno, oppvarmings-set. Hun er bare ikke på samme nivå som de langt mer voksne, og i større grad 

eksperimenterende, pionerene som tar over scenen etter henne. Ikke at det er noe man kan klandre henne for.

Nils åpner konserten med sårbar og mystisk fiolin, Anneli kommer på scenen og medbringer en sår, rå, sterk og vakker stemme.  Trommisen spiller bongo, conga og djembe - han bygger opp under en "trollsk", orientalsk og mytisk energi. Anneli snurrer og danser lekent rundt på scenen gjennom hele konserten, hun synger med kraft med en nådeløs og forheksende energi. 

Bel Canto er et italiensk begrep som viser til operasang med ornamenteringer, og duoen lever opp til navnet sitt. Lydbildet er alt annet enn minimalistisk. Joik og folkemusikk blandes med synth og elektronikk, hvilket resulterer i en suggerende new age-kombinasjon. Hele konserten oppleves som en historie: - låtene flyter og flommer over i hverandre, og jeg kan fornemme en arktisk, frisk bris. 

Anneli synger på tysk og engelsk. Imellom sangene er Tromsøværingen vittig og forteller historier og skrøner om låtene;

«Neste sang handler om en slem jente. Eller, var hun slem? Sangen handler om, en kvinne som kokte spindelvev i gryta,"

- Dette er innledningen til en av belcantos mer kjente sanger, "Spiderdust". Røde strobelys farger scenen og Anneli uler: 

Kjente sanger som «Shimmering Warm and Bright» fra 1992, kombineres med sanger fra det nye albumet. Publikum står relativt stille, men fascinert, gjennom hele konserten. Nils leker med elgitaren. leken virker organisk, og ikke alltid «perfekt».

Men til tross den tidvis noe kronglete spillinga er det en ild og driv i det de gjør som skinner klarest gjennom; - dette er veldig gøy å se på. 

Alt i alt er jeg så takknemlig for opplevelsen Bel Canto ga meg denne kvelden, 

jeg kom med et tungt hode, hadde en lett hodepine og var redd for at en konsert skulle forverre det. På slutten av det hele dro jeg hjem rolig til sinns, hodepinen avtok under konserten, lydene var deilige og nærmest helbredende. Selv om jeg er skuffet over at mange av sangene fra det nyeste albumet ikke ble spilt, er jeg også glad for å ha hørt sanger som står skrevet i musikkhistorien live.