Bandet fortjente bedre.
Et visuelt slående sceneshow med abstrakte figurer og motiver prosjektert på veggen bak bandet, med smakfull bruk av farger og lys omringende rundt medlemmene. En uredd og karismatisk frontfigur med imponerende stemme og unik utstråling. Nådeløs trommis og livsfarlig gitarist fra selveste Aiming For Enrike som del av den faste besetningen. Vokalbidrag fra Haley Shea (Sløtface). Skrullete taktarter, pedaldrevede gitarvegger, catchy refrenger og regelmessige tilskudd til armageddon.
Det var altså lite å være misfornøyd med når det kom til avantgarde hardcore-bandet Akersborg sin scene-innsats da de opptrådte på Parkteateret foregående torsdagskveld. I dårlig selskap var jeg heller ikke, med medbragt kompis å kunne nyte konsertopplevelsen sammen med. Rett etter å ha ankomme lokalet så kjøper vi hver vår pils og tar oss fremover mot scenen fra baren bakerst i rommet. Første låta er i gang, og salen er relativt full, så vi må skvise oss litt forbi mennesker for å komme oss ned trappen til gulvet foran scenen. her var det derimot ingen mangel på plass. Publikum stod i en bue som bøyde seg innover mot lydbod, bort fra scenen - som om de var redd for gummimattene foran gjerdet. Og sånn skulle de stå resten av konserten. Det var rett og slett ingen som ville stå i nærheten av bandet.
Man må på ingen måte danse, hoppe, hyle, gynge eller en gang smile på konsert. Men, eier vi ikke i det minste et kollektivt ansvar som publikummere, når det kommer til å fylle opp noenlunde foran scenen? Spesielt når konserten er såpass bra?
Bandet gjorde en kjempeinnsats fra start til ende, men hele atmosfæren ble helt fucka av at musikerne spilte seg i hjel foran selvhøytidelige hardcore-"fans" som stod rett opp og ned med henda i buksa. For all del, kanskje det har noe med lyden å gjøre? Kanskje folk flest som hører på hardcore synes det egentlig er litt for bråkete live? Haha, jeg vet ikke ass.
FÅ MED DEG MUSIKKEN TIL AKERSBORG NEDENFOR, iallfall:) VERDT Å SJEKKE UT!
