Albumanmeldelse

Sterkt live-band lacker i studio

Rat City  - Ratthew

Ratthew

Rat City

Kombinasjonen mellom post-punk og skitten klubbsound skimter tidvis til med råhet og futt. Dessverre, til tross for en sammensatt og særegen visuell estetikk, så er selve musikken helt ok.

RATTHEW, det ferske punk-bandet som blant annet var stor snakkis under fjorårets by:Larm, slapp i fjor sin første låt og har siden da dukket opp på flere av de norske festivalscenene i 2023. Debut - EP'en Rat City introduserer hva en Oslo -basert post-punk gruppe forventes å produsere. Vi får høre en kaotisk og aggressiv vokal fra Wiktoria Krystyna Szmigiel med instrumentaler som er preget av post-punk, jungle music, og den generelle punk-sounden. Vi befinner oss i et landskap der skeiv klubbkultur og anarki regjerer, men er det gitt at denne kombinasjonen fungerer godt nok musikalsk - utenfor Hausmania fire vegger? 

Ja, kaos og støyende lyder med en drivkraft fra vokalisten skinner gjennom som genuin og «ekte punk», men for hvem? Den lille andelen mennesker i Norge som kan relatere til hard bass på Hausmania, rockekonserter på Blitz og de få genuine anarkistene vårt sosialdemokratiske land fortsatt har, vil nok digge Rat City, og det er absolutt ikke et lett publikum å treffe, men realiteten er at det er de færreste. Det er liksom ikke teknisk eller musikalsk nok til å treffe bredt som Honningbarna, så særegenheten er korset et band som dette bør krype til. Det gjør de altså ikke. 

Om man skal ta inspirasjon fra to relativt «like» genre (da punk og rave/klubb/jungle-sound) skal man også ta til betraktning at det er ikke nyskapende ved mindre man tilføyer noe nytt. Introlåten "Rat City" starter EP'en med en intens melodi over en narrator-stemme før sangen toner seg inn i Textured Walk som inneholder enkel tekst repetert over en generisk punk-instrumental. Låten gjør akkurat det den skal, men igjen, ikke noe nytt.  

Jeg vil tydeliggjøre at EP'en er langt ifra dårlig satt sammen, og at musikken fenger til tider, men for meg treffer det bare ikke. Mangelen på noe uforventet, nyskapende eller overveldende kreativt gjør punk som dette skuffende platt. "Cheeseweeker enda et eksempel på dette. Vi får en "snill melodi" før elgitaren plugges inn og serverer en generisk punk-melodi med forutsigbare vokallinjer. Etter første vers er vi igjen tilbake til den "snille melodien" før det kommer et jungle-break. Man savner sårt en slags utbrodering av den allerede introduserte musikalske ideen fremfor en monoton og repetiv framføring. Det er lite som fanger fokus, og det oppfattes mer som latskap enn en gjennomtenkt musikalsk retning.

"Smack DVDer favorittlåten min på EP'en, og her er det absolutt mye å like. Energien, driven og sounden funker bra på låten. Musikken er jo ikke dårlig! Tvert imot! Smack DVD beviser for meg potensialet Ratthew sitter på. Men, dessverre, at noe er spiselig fremført og produsert betyr ikke at det nødvendigvis tilbyr den norske musikkscenen noe nytt eller spennende. Med en mer tilbakelent stil og en ordflom av en vokal stikker "I Never Had A Roomseg litt ut, men er helhetlig rotete og kjedelig. "Streeterhar en leken vokal med et kult bass-element, og hadde nok grepet meg mer om den kom før "I Never Had A Room".

Alt i alt er Rat City for meg en anonym og underveldende debut. Kombinasjonen av punk og jungle-music/klubbelementer føles noe påtvunget og overfladisk, siden musikken aldri strekker seg utenfor kjente rammer. Positive konsertanmeldelser snakker for seg selv, så jeg tviler ikke på et  energisk, originalt og visuelt stilig liveshow fra bandet. Dessverre føler jeg ikke at de ikke har klart å ta med seg dette inn i studio.

Vinylpladen: Musik på vinyl

Jeg håper at det finne noe trøst i at anmeldelser som dette kan være et bidrag til den anti-konformative spiriten innad bandet, og ideelt brygger et sinne som kan bidra til mer (og forhåpentligvis mer spennende) musikk. Med det sagt vil jeg innrømme at "Smack DVD" har blitt lagt til i spillelisten min.

ANNONCE