Pop-Punk gjort riktig

Hayley Williams og mye mer

Nylig beskrev jeg Lille Venn som «Norges 2023-svar på Hayley Williams» i en Subjekt-artikkel hvor jeg fortalte om mine top-3-picks på årets bylarm. I ettertid innser jeg at dette er en ganske banal sammenligning av typen lavthengende frukt, med tanke på at begge har farget håret oransje, er født kvinner og opererer innenfor sjangeren pop-punk. Ikke akkurat banebrytende journalistikk. Derfor vil jeg starte med å si: Lille Venn er mye mer enn bare en forlengelse av vokalisten i Paramore. Hun er en egen livskraft som stødig står på egne musikalske ben, uavhengig assosiasjoner.

 Jeg er ingen nøytral tilskuer når det kommer til musikk som minner om tidlig 2000-tallets oversized shorts og sticky piggsveiser. Green Day, Fall Out Boy, Good Charlotte og først og fremst, Blink-182, var det kuleste jeg visste på ungdomsskolen. Faktisk til den grad at jeg og en kompis drev en Blink-182 meme-side på facebook.

 «I h8 this fucking tooown»-type pop-punk hitter close to home. Derav blir kan jeg være en snerpete kritiker så fort jeg oppfatter at noen prøver å ri dagen Y2k-bølge med halvhjerta imitasjoner av sjangeren. Og med det i tankene: Lille Venn er tro til Pop-punkens hellige gral. På instagram viste hun til med honnør til Blink-182 som spilte på Oslo Spektrum samme kveld: "Say hi from us if you're going to see Blink-182 tonight"

 Prom-night

 I det hun inntar scenen klarer hun å umiddelbart fange publikum med en følelse av hjertevarm tilhørighet. Hun lyser opp hele salen med iver og vekslende smil imellom bandkompiser. Etter early-2000s-boka har gjengen på seg blazere, skjorter og slips som om de er det kule bandet som spiller på prom-scenen mot slutten av en high-school film.

 Når jeg har hørt på musikken hennes på bussen den siste uka har jeg tatt meg selv i å lure på om hun synger like bra live som hun gjør i studio. Når hun starter får jeg svaret: Det gjør hun jammen - og mer enn det.

 Full gass og bransjekækser

 Hun starter konserten med en av mine personlige favoritter, Whatever together. Gjengen er innøvd på flere vis. De er musikalsk sett samspilte som bare rakkern, og er upåklagelige verdensmestere når det kommer til spillestilen innenfor Pop-punk sjargongen: Hakking for harde livet på hengslengte gitarerer og hopping. Masse hopping. Hopping fra trommesettet. Hopping fra monitorer. Hopping der det kan hoppes fra. "Trikset" er kanskje billig, men faen som det skaper stemning.  

 Når Lille venn og gutta hennes jobber seg videre gjennom settet bestående av både nytt og kjent, så gjør de det som om selve livet står på spill foran tusenvis av skrikende fans på en fullstappet stadiumkonsert. Dessverre er ikke det tilfellet. Med unntak av en veldig gira gjeng som headbanger inntil gjerdet ved scenekanten, så stinker lokalet av fisete bransjekækser med armene i kryss spredt ujevnt utover salen. Men, det er på ingen måte bandets skyld. Dette er dessverre typisk by:Larm.

 Når hun mot slutten av settet kommer til låten Mourning Sickness (, en bænger låt om døde kjærester, ) så innser jeg at det allerede har blitt spilt seks sanger. Nok en typisk by:Larm-greie: Gigs som kun varer i en halvtime. Mot slutten tar energien seg såpass opp at til og med bransjekæksene tillater seg å vugge på stedet. Det er synd det ikke varte lenger.

 Jeg står igjen med høy puls og følelsen av at jeg fikk fylt opp Pop-Punk kvoten til randen, til tross for at jeg ikke var på spektrum i kveld. Hvis verden er rettferdig kommer hun her til å bli en av Norges største artister.