Orions Belte sitt nyeste album er ikke deres beste, men utvilsomt en god lytte-opplevelse
Loger og eventyrlighet
Orions Belte er ute med nytt album med låter som er innom de fleste sjangre. Her får vi strykere, rene eksperimentelle instrumentaler, flotte pop-låter og solid gitarspilling. Dette er en plate som i sine høydepunkter vil kunne nå ut til både det easy-listening publikumet og de hardeste jazz-snobbene.
Orions Belte er den klassiske typen band som akkurat nå turnerer i USA, og når de til høsten kommer til moderlandet og skal spille, så holdes to av tre konserter i loger (les: Gamle Logen i Oslo, og Frimurerlogen i Trondheim). Bandet består av Chris Holm på bass, Kim Åge Furuhaug på trommer og Øyvind Blomstrøm på gitar. På sitt tredje studioalbum har de i tillegg fått med seg Øyvind Torvund og Ola Kvernberg som ansvarlige for albumets strykere. Sounden deres er eklektisk og noe surf-rock inspirert, og deres mest hørte låt "Joe Frazier" sklei fort inn i Spotifys Modern Psychedelia spilleliste.
Strykerne kommer tydelig frem i albumets anslag; "I Wil Always Miss You". De blir låtens hovedinstrumenter og setter virkelig albumet som et instrumental-album med drypp av vokaler. Denne låten er den i albumet som virkelig sitter for meg. Det kan ikke sies nok hvor flott denne låtens komposisjon er. Den setter nesten en for høy standard for albumet videre. Når det er sagt, er dette utvilsomt den låten jeg kommer til å vise frem hvis jeg skal introdusere noen for Orions Belte. Det er også noe med bruken av strykere igjennom hele albumet som gir meg assosiasjoner til Joe Hisaishis komposisjoner til Hayao Miazakis filmer. De er svært atmosfæriske og skaper en følelse av eventyrlighet.
Filmatisk heismusikk
Derav vil jeg trekke frem albumets filmatiske kvaliteter. Orions Belte må kjenne sin
besøkelsestid og lage et film-soundtrack snart. Hvis man tenker på albumet slik blir det på et vis et bedre album, for hvorvidt låtene fenger oppmerksomheten til den som lytter er veldig varierende. Med andre ord perfekt for å akkompagnere en fortelling. Jeg ser for meg "Jai Alai" som en låt som spilles av på et dansegulv hvor musikken står i fokus, og "Night Sky" som en låt som ligger under en viktig dialog. Dette er ikke ment som kritikk mot "Night Sky", som med sin rolige gitarføring kanskje er albumets beste rene instrumental-låt.
Albumet har to låter som klokker inn på litt over 1.30 min, "Coup de Cæur" og "Slice Co". De er begge instrumentaler hvor jeg opplever at jeg faller av. Her har tanken muligens vært å lage en form for «interludes», men det blir heller uinteressant. Orions Belte er ikke et band hvor det står på kreativiteten, så da blir det ekstra kjedelig med slike smålåter som nesten faller i heismusikk-fellen.
Til sist kommer jeg ikke unna å nevne albumets store poplåt, "When You´re Gone I´ll Be Gone". Det er en helt nydelig pop-ballade hvor norske Louien har vokal. Låten kommer midt i albumet og er med sin forvrengte gitar og skjøre vokal definitivt et høydepunkt.
Women er et album hvor ekstremt talentfulle musikere får vist frem flere forskjellige sider avsitt utrykk. Det er også et album man faller litt inn og ut av. Kvaliteten er der, men jeg kjeder meg likevel noe mot slutten. Uansett så skal jeg følge med på Orions Belte fremover, og kanskje besøke min nærmeste loge for å få opplevd dette live.
