Blood Command er sterkere enn noen gang - jeg vil ha mer!

15 år and still going strong

Dødspop-heltene fra Bergen, og nå også Melbourne Australia, har holdt det gående siden 2008 med sine livstruende rockelåter, og vilt smittende dansegulv-bangers. Når er de tilbake med sitt 5. album «World Domination» Bandet dykker med denne det dypeste de har gjort sålangt ned i gryten med sjangrene de elsker og har lekt med siden starten. Blood Command tar deg ut på en reise fra spor 1 til 20 hvor de pløyer igjennom alt fra hardcore punk til hip hop via electro pop uten at man tviler et sekund på at dette er Blood Commands kjente og kjære death pop sound.

En brutal musikalsk reise

Plata starter med en sound vi har hørt fra tidligere album, med blåseinstrumenter som gir meg en herlig velkomst inn i noe som får blodet til å begynne å bruse, The Band With The Three Stripes som er første låt ut i et 20 spors album starter godt og vi får satt stemningen og forventningene skyhøyt. Men i det jeg rekker å forelske meg glir den pent over i Heaven’s hate, og da smeller det, for alvor. Låta rekker så vidt å bikke over minuttet før Valley Of Hinnom tar over stafettpinnen og fortsetter i det kjøret jeg håper har satt standaren for resten av albumet.

Og som sagt, så gjort. Forever Soilders Of Esthers setter virkelig i gang en eufori og tar meg med på en musikalsk reise der vokalen til Nikki Brumen er så sterk, og hun er heldig som har et fantastisk band i ryggen, her er ingenting satt til tilfeldighetene. ‘’Dont be afraid, mom. I will sing ‘em as i’m marching on’’ skriker hun overbevisende, og marsjerer videre,. 

Over i en sang som oser attitude! Nikki er selvsikker i låta Stay Awake. nå har fyrverkeriet startet, og det ser ikke ut til at det tar slutt med det første. Bare Witness bærer preg av at bandet tar oss med på en reise som jeg har fått hos kollegaene i Honningbarna, låtene er korte, full av fart og spenning fra start til slutt, de har et budskap og de går i front med alt i makter! Trommene, riffene, alt kommer på løpende bånd i hver eneste låt.

The Plague On Both Your Houses – låta jeg synes er høydepunktet på plata, her får du ALT. Her starter gitarene med et fengende riff, basstromma teller i gang. Trommeslager Sigurd Haakaas herjer med Blast-beats, og kreativiteten til Yngve som spiller de feteste riff som minner om Gojira. Her ville Duplantier-brødrene stått på første rad og headbanget imponert. Blood Command er sterkere enn noen gang, jeg vil ha mer!

 …in The Shadow Of Death fortsetter uten stopp, 45 sekunder med frustrasjon og glede, du hører frustrasjonen i vokalen til Nikki hvor hun står opp å som en bauta i front og langer ut, og avslutter låta med en herlig, befriende ‘’Aaahh… YEAH’’.

Hittil har vi ikke hørt så mye til electropop-sjangeren som de stadig bruker i låtene sine. Det har jo blitt et kjennetegn at de lager den musikken de vil, og bruker de elementene de mener låtene trenger. Og det funker - i hvert fall til en hvis grad. Welcome To The Next Level Above Human starter reisen inn i electropop-verdenen, det er en fengende råskap, men spent på fortsettelsen da dette er en sjanger som jeg har delte meninger om passer inn i denne sammenhengen, men fyrverkeriet har ikke tatt slutt enda.

 It’s Not Us It’s Them gir oss mer energi, overgangen inn i Hate Us Cause They Aint Us (The Interview-referanse?) sitter som en kule. Det er fett hvordan låtene ofte er like korte som de er brutale! Vi er her bare litt over halvveis, men jeg kan allerede ikke vente med å få sett disse på en scene. Keep My Seat Warm er neste på menyen og jeg har reist meg for lengst, for her begynner det å bli hett for å sitte bli sittende. Nikki har alltid slått meg som en habil og rå vokalist, men hun sikter høyere enn noen gang og har sendt inn søknad som kandidat til Norges beste kvinnelige rockevokalist. Hun viser seg frem fra sin beste side, sammen med resten av bandet som er så stødig, og oser kvalitet fra første tone.

På tide å ta over verden

…Burn again er en låt som beveger seg nedover gatene, i smuget hvor gangsterne regjerer gatene. elementer som ladegrep og skudd får det til føles ut som man er med i en blodig film fra 80-tallet. Vi er over i et mer hiphop-landskap hvor de elektroniske trommene har tatt litt over, Nikki er fortsatt overbevisende og har en fremtoning som jeg rett og slett digger.

Vi har nå for alvor gått over fra den deilig råskapen, til landskapet av den elektroniske popkulturen. De slipper seg ned og går inn i Decades som preges av keyboard og trommepad. vokalen er fin og clean, men kanskje ikke så veldig original. Jeg får vibber fra The midnight, og å kjøre nedover amerikanske gater i mens man lener seg tilbake i en Chevrolet. Når jeg omsider har funnet hvilepulsen igjen, blir jeg umiddelbart dratt tilbake inn i infernoet av det Blood Command gjør best. i Reap What You Sow må jeg sjekke om det er en hjertestarter i nærheten, for wow! Låta er et halvt minutt lang hvor Sigurd gønner på trommene med blastbeats ut av en annen verden. "Hva er denne mannen lagd av?" lurer jeg på. Blue North og Holy Unblack cruiser videre i et rasende tempo, vi var definitivt ikke ferdig.

Blood Command gir så mye av seg selv i dette albumet, de er next level fra start til slutt, til tross noen avbrekk med elementer som jeg personlig ikke er så fan av. Tittelsporet World domination gir meg ikke så fryktelig mye, ettersom jeg føler jeg har kommet på feil konsert. Losing Faith derimot er rett og slett nydelig. Den høres muligens litt ut som et sideprosjekt, men her leveres det fra øverste hylle. Om den passer på albumet? Det vet jeg ikke, men jeg koser meg. Bakgrunnsvokalen løfter sangen, og får den til å funke som bare rakker.

World Domination runder av med Tetragram – jeg vil si at dette er på høyde med sistnevnte som er fengende, du blir varm og soner ut og lar deg lande pent med begge beina på bakken. Sett bort i fra at jeg personlig ikke helt klarer å ta innover meg alt av electropop-sjangeren så var dette et fyrverkeri uten like. Blood Command er klare for verdensherredømme!