Albumanmeldelse

Upersonlig bransjeprodukt

THE FIRST TIME - The Kid LAROI

The Kid LAROI

THE FIRST TIME

ALBUM / SONY MUSIC
UDGIVELSE 10.11.2023

«The First Time» er et sammensurium av de mest salgbare særpregene til artistene som allerede har ligget på topplistene i et par år.

«The First Time» er The Kid LAROI's debutalbum, men det følger opp flere år med suksessfulle singler. Mange av dem fra den ekspanderende mixtapen «F*ck Love», som gikk helt til toppen av både Billboard- og VG-lista.

Dette er altså ikke kid’ens første lengre utgivelse, men første gang han gir ut et fullengders studioalbum. Et lengre, sammenhengende og mer vellaget produkt som skal fungere som ett. Vel.

Låner og låner


Det er jo en rød tråd på albumet. Det er bare synd at den er å hente så åpenbart fra andre store artister, og at han selv legger så lite sjel i det lille han selv bidrar med.

Med spesielt merkbare vokal-likheter til Post Malone, har han i tillegg "lånt" mange av rapperens melankolske trekk i fremføringene sine. Flere låter har både popgrepene og den grunne inderligheten til samarbeidspartner og mentor Justin Bieber. Det er innslag av Bad Bunnys latinamerikanske rytmer og instrumentaler. Og mot slutten får vi låta «Where Does Your Spirit Go?», som bare må ha vært i utgangspunktet skrevet til Lewis Capaldi.

Ikke bare blir resultatet usammenhengende. Det fremstår så platt og upersonlig som bare musikkbransjens mest klarer å forme noe.


Umodent bransjeprodukt

For det blir vanskelig å legge all denne kritikken på Charlton Howard, som han egentlig heter, alene. Særlig når han er bare 20 år og alt har fire år bak seg i gamet. 

Det hele oser av klassisk bransje-oppdagelse, sånn som skjer når man tidlig oppdages og kobles til større artister som både inspirasjonskilder og samarbeidspartnere. Og helt tydelig i en bransje som ikke lenger legger energi i å løfte albumprodukter.


Klissekliss

Nå er plata faktisk hele 51 minutter og 20 spor lang, selv om ikke alle disse sporene er låter. Og ikke alle trenger å være der heller.

Et av dem som burde vært strøket i hver eneste vurderingsrunde, er fyllsporet «Strangers pt. 2», hvor Justin Bieber forteller om hvordan han møtte Hailey Baldwin, eller sin «squishy little peanut», som han kaller henne. Det snaue minuttet er så kleint at det frister å dra ned til Sørenga bare for å kunne kaste hodetelefonene på sjøen. Og hva i alle dager gjør det på noens andres album?


Det eneste det står godt til er den litt ungdomsklissete kjærlighetstemstikken som går igjen gjennom albumet. Det er mye kjærlighet og kjærlighetssorg, og tekstmessig beretter det stadig om store følelser med lite dybde. 

Talentet til tross

Alt dette til tross, lurer det også mye talent på albumet. Det er ikke tvil om at The Kid Laroi både kan rappe, synge (i hvert fall med noen vokaleffekter som støttehjul) og selge musikk som varmt hvetebrød.


Men han må bryte ut av hva alt og alle andre mener han burde være, og ikke minst det andre før ham allerede er, og gjøre noe som føles litt mer egenprodusert og ekte.

 


ANNONCE