På sitt debutalbum viderefører thea wang norsk folk-pop-tradisjon, men det skjer ikke uten forsøk på reformering.
La meg komme med en påstand: Norsk musikk er inne i en gullalder. Blant vårt lands mange lovende artister er svært mange av de mest dyktige og spennende kvinner som skaper vokalbasert musikk. Tenk bare på Mia Berg, Ea Othilde, Siv Jakobsen, Moyka, Ayka, Solå, CAJA, AURORA og Emilie Nicolas. Og det er bare noen få.
Naturlig å nevne er også trioen Nothing Personal, som thea wang selv er del av, sammen med Solveig Wang og Dorothea Økland.
Det er med dette bakteppet thea wang nå slipper sin første fullengder, While He Is Still Asleep, et album bygget rundt hennes engleaktige vokal.
På vippen
På åpningssporet «I Wrote You Letters (from Andrew’s porch)» låter den skjelvende lyse stemmen i kombinasjon med lo-fi-gitaren mistenkelig likt Siv Jakobsen. thea wangs utfordring er allerede her klar, og den består i å skille seg ut fra mengden av dyktige artister innen samme og overlappende sjangre.
På andrelåta «Tell Me About It» viser artisten mer særpreg. Dette er helt klart et av de sterkeste sporene. Låta består forbløffende nok bare av theas stemme og gitar. Forbløffende er det fordi det likevel føles så stort. Vi aner en synthpad og cymbal i det fjerne, men gjennomgående er instrumenteringen svært knapp, også hva gjelder resten av albumet.
thea wang ligger flere ganger på vippen til kjedsommelighet, men hentes ofte inn av sine makkere i låtskriver Jørgen Kasbo (Fieh, Adam Douglas) og produsent Andrew Keller (MARO, Jason Derulo). thea wangs musikk fremstår nemlig som et akvarellmaleri som, slik det gjerne er med akvareller, er skjønn når flaten dekkes med passelig mengde pigment. Når arrangementet er så sparsommelig som det er på denne utgivelsen, er produksjonen og miksen svært viktig, og ved flere anledninger er det nettopp dette håndverket som løfter låtene opp mot det nivået de fortjener å være på.
Akustikk og elektronikk
På «I Wrote You Letters» males motivet fra det korte åpningssporet ut og får en fullere og sterkere form. Fint er også tittelsporet «While He Is Still Asleep», en ballade om et par som strever med å nå frem til hverandre, mens et av albumets høydepunkt er å finne i «Golden Song (I Prefer A Loon)». Her minner de nølende strykerne og den utsøkte miksen om den norske folk-gruppen Benedikt.
Sporet som skiller seg mest ut er likevel «Cat From Molina», som lar assosiasjonene gå til norske Konradsen. Her er artistens stemme pannet ut og tidvis forkludret på lekkert vis. Det er bare synd låten, som knapt kan kalles en låt, er altfor kort!
Videre er thea wang med «17th Time That Autumn» i berøring med noe veldig spennende når hun skaper en fragmentert atmosfære à la Bon Iver. I god Justin Vernon-still trakk vel å merke også thea wang seg tilbake, men for hennes del til Casteletto Molina i Piemonte etter at en skade på stemmebåndet krevde hvile og siden operasjon.
Som sider i en dagbok
thea wang beskriver selv albumet som en samling musikalske noveller, men etter undertegnedes mening kan like godt dagbokmetaforen benyttes for å beskrive låtsamlingen. Utførelsen er variert. Ikke alle låter er like nevneverdige og i løpet av lytteopplevelsen blir albumets røde tråd uklar. While He Is Still Asleep er likevel et debutalbum med en knippe usedvanlig gode låter, ifølge med en del fragmenter og skisser.
Artisten har helt klart et bevisst forhold til teksthåndverket, noe undertegnede tror vil komme tydligere frem ved flere gjennomlytt. Så lenge thea wang er åpen for å grundigere utforske de ulike stiene på sitt musikalske kart, er det liten tvil om at hun vil kunne nå langt med solokarrieren.
