Konsertanmeldelse

Nærmest perfekt imperfeksjon

Pavement

Sentrum Scene

Hva skal man tro når Pavement er på andre gjenforeningsturné, over 20 år etter de først gikk fra hverandre?

I går spilte et av nittitallets mest definerende West Coast rockeband i Oslo under sin andre gjenforeningsturné siden de brøt opp for over 20 år siden. Pavement har ikke sluppet noen ny musikk siden den gang. Hvilken motivasjon ligger bak å plukke opp instrumentene for å spille sammen igjen, igjen? Bygger det på ren nostalgi og spilleglede, eller ulmer det noen økonomiske interesser som får gutta til å hente Pavement ut av roteskuffen en gang i tiåret? 

Upolert 
Det amerikanske nittitallet bar preg av et bredt spekter sub-sjangere med utspring i en ny bølge av innovativ rock. Band ønsket å mest mulig frasi seg åttitallets kommersielle impulser i søken etter nye uttrykk og sounds. Da Nirvana stod for å peile punken inn mot de store massene, var det mye takket være Pavement at «slacker»- og «lo-fi» rock florerte frem på nord-amerikanske campuser på begynnelsen av det musikalsk innovative tiåret.

Da bandet i begynnelsen av karrieren begynte å bli en større «snakkis», som følge av at mixtapene deres toppet listene på studentradioer, valgte de bort mulige kontrakter med større plateselskaper til fordel for en platekontrakt med det uavhengige NY-labelet Matador. De tjente lusne 1500 dollar på sitt første studioalbum, i bytte mot ubegrenset kunstnerisk frihet og total kreativ kontroll over musikken sin. Og det med all hell.

I kveld er Sentrum Scene er fylt til randen. Når en søt middelaldrende gjeng med herremenn kicker of konserten med klassikeren «Grounded» fra fjerdealbumet Wowee Sowee så legger man fort merke til at gjengen godt inne i turneen er samspilte, lekne og viktigst av alt- seg selv; ikke gubbete has-beens som spiller fordi de må. 

Publikum har noen ballonger i omløp på turnéaktig vis via hevede armer. Malkmus svinger gitaren rundt og sikter rundt seg som om det var en gønner. Pang pang. halvironisk sjarm for days. Han ser faktisk ut som en evig student: en tredve år eldre versjon av den han var i 20 årene med et par grå hår. Den intensjonelle semi-falskheten i stemmen er finmalt til nærmest perfekt imperfeksjon. 

Med vokalist Stephen Malkmus og gitarist Scott Kannberg, aka «Spinal Stairs», i front så har bandet oppnådd kultstatus gjennom å skape «upolert» gitarmusikk med delvis ustemte gitarer og intensjonelt semi-falske vokaler. Ikke minst bar Pavement preg av et eksentrisk tekstunivers. Som ikonisk eksempel, fra en av deres mer tilgjengelige låter, «Harness your hopes». - Sangen fra bandets diskografi som lettest dukker opp på Spotify-radioen til en gjennomsnittlig musikklytter:

Show me a word that rhymes with pavement -

and I won’t will kill your parents, and roast them on a spit

Straight Man/Funny Man
De blåser alle av banen med den nevnte hitten, kort tid etter de fyrer løs fanfavoritten «Gold Soundz». Setlistene til bandet fra tidligere på turneen viser at de gått inn for å spille setlister med variert rekkefølge likeså som noe variert låtmateriale. Nok en betraktning som taler til fordel for en gjenforening som i det minste delvis er basert på spilleglede.

Malkmus er en ekte publikumsflørt når han prøver seg frem med litt smisking. Det ene sekundet lirer han av seg et gebrokkent «Hallo Norye!», det neste forteller han (helt low-key) om hvordan de tidligere hadde spilt rett-borti-her med et band som heter Sonic Youth. Han har også en historie om at de en gang ble frastjålet en pedal av en full publikummer da de spilte i Oslo på nittitallet, som skamfult hadde returnert den dagen derpå. Perkusjonisten Bob Nastanovich er en perfekt motsetning til Malkmus mer raffinerte fremtoning ved å være en skrikende tøysepetter som tidvis skriker inn i mikrofonen, tripper frem og tilbake på scenen og lener seg forførende over kanten med klovnete pondus. Noen ganger spiller han trommer. To trommiser som spiller samtidig over rufsete gitarrock funker faktisk jævlig bra.  For det første får bunnen i lydbildet ekstra tyngde, for det andre ser det rett og slett kult ut. 

Mesterlig nerdete og skranglete
Så er de enda de hippe og prinsippstyrte student-rockerne de var i sin storhetstid, eller er de blitt gråhåra pappaer som drar i gang nok en gjenforeningsturné for å betale for at barna deres skal kunne dra på college? Det utrolige med et band som definerer musikken sin ut fra studioopptak av produksjonsmessig sparsomhet i studio er at mindre skal til for å bli blåst av banen når de spiller live. Musikken er ikke kjedelig. På låter som «Spit on a Stranger» og «Stop Breathin» så presterer de på mesterlig vis det shoegazete pedaldrevede lyduniverset med klang og loopede riff i vakre soundscapes. Så fort de har spilt et par sanger i denne gaten så er de nøye på å variere med mer upbeat låter som for eksempel «Two States», hvor blant annet Bob bedriver høy grad av nevnt skriking og klovning. De ønsker ikke å ta seg selv for seriøst. 

På skjermen bak bandet utspiller det seg videoer som faller innenfor Pavements visuelt estetiske uttrykk. 70-talls alkoholreklamer. Parodiske tegninger av Chanel-reklame. Kvitteringer i regnbuefarger. En skriblet mann som står på dollartegn-stylter. Guttene fra Stockton, California står ikke på dollartegn-stylter.

Sjangerbegrepene Pavement var med på å etablere bygget på at kvaliteten til innspillingene, noe basert på stilmessig skjønn - noe basert på økonomi, var nettopp «upolert». Opptakene var av en noe lavere teknisk kvalitet, mye grunnet at bandet betalte for studiotid ut av egen lomme. Musikken til Pavement bygger altså på et tydelig prinsipp i baner av art pour l’art. Når Pavement i utgangspunktet var kule i kraft av å være litt nerdete og skranglete, så blir pappavibben et tilskudd til uttrykket som er med på å gjøre dem ekstra nerdete og skranglete. Malkmus & co var og er et solid live-band som vet hva publikum vil ha; og kanskje nettopp derfor fått den kultstatusen som holder og vil holde dem aktuelle i lang tid. For min del kan de godt gjenforenes oftere. 

ANNONCE