En vår generasjons Cohen?

Det er en klisjé at enkelte kunstnere eldes som fin vin, men i tilfellet William Rahr «Bill» Callahan er det helt på sin plass. Det er 14 album som Smog og ni album under eget navn siden han debuterte i 1990. Hele veien gjennom har han konsekvent levert på høyt nivå og holdt seg relevant. Nå har han gjort det igjen. 

Som Smog var Callahan en lo-fi-pionér, som i starten av karrieren hørtes ut som en Captain Beefheart på sparebluss, med herpa instrumenter og et hjemmestudio som sugde til seg absolutt alt av støy i nabolaget. Debutalbumet Sewn to the Sky kom i 1990 og ble senere gitt ut på nytt av den legendariske Chicago-labelen Drag City, som har vært Callahans hjem siden. Smog beholdt lo-fi-sjarmen selv om han etterhvert fikk tilgang på bedre studiofasiliteter.

Skulle du mot formodning ikke være kjent med denne mannens fantastiske karriere er det absolutt ikke for sent å starte nå. På de tidligere albumene under Smog-navnet smyger Callahan seg inn under huden med skranglete lo-fi, mørk og seig sadcore og gotisk country.

Cohen uten det religiøse fjaset
Da han i 2007 bestemte seg for å droppe Smog-navnet og gå ut i verden under eget navn har vi gradvis fått en mer selvsikker Bill Callahan. Den dype stemmen og de lett sarkastiske tekstene er de samme, men musikalsk har han utviklet seg til å ta inn elementer fra både jazz og folk, innimellom også glimt av  elektronika og dub.

Callahan har gjennomgått en naturlig, organisk utvikling sammen med oss, og han har på mange måter blitt vår generasjons Leonard Cohen, bare uten damehistoriene og det religiøse fjaset.

Avslappet og harmonisk
Hvilket tar oss til oktober 2022 og albumet YTI⅃AƎЯ, eller Reality som vi kaller det heretter. Bill Callahan har blitt 56 år og det er en stadig mer avslappet, harmonisk og reflektert musiker vi får tilbringe en drøy time sammen med på dette dobbeltalbumet. På åpningssporet «First Bird» ser han ømt tilbake på en voksende familie og låten starter med forsiktig akustisk gitar, før det nesten umerkelig fylles på med en svevende elektrisk gitar, harmonier og saksofon. 

Når Bills stemme fyller rommet hører du etter. Ofte er det vakre, dagligdagse observasjoner av natur og familie, andre ganger er det bitende sarkasme, mesterlig observert av en som alltid har stått litt på sidelinjen. Og ofte legger du ikke merke til detaljene før du har hørt låtene flere ganger.

Det er kanskje ingen tilfeldighet at Callahans foreldre var kodeknekkere i det amerikanske forsvaret, for ofte er det skjulte meninger og flere tolkningsmuligheter i låtene hans. Ikke alt er som det høres ut ved første gjennomlytt. Som på «Bowevil». Den starter som en ren blueslåt og han stjeler tungt fra «Boll Weevil Blues», som Leadbelly gjorde en versjon av helt tilbake i 1934. Opprinnelig var låten om en tilsynelatende uskyldig bomullssnutebille, som emigrerte fra Mexico til USA på slutten av 1800-tallet og som nesten gjorde slutt på hele den amerikanske bomullsindustrien. Callahan klarer på mesterlig vis å gjøre den til en låt om innvandring og rasisme, og hvordan amerikanske myndigheter håndterer innvandringen på grensen til Mexico.

Verden stopper opp med Bill
«I started writing your death song long before you were gone / You could've had a life not under my pen« synger han på vakre «Lily» og hele verden stopper opp mens han forteller om død og savn. 

Det vakre og poetiske med hele albumet er at Callahan lar låtene gå dit låtene vil. Hver eneste låt er som en egen bok, en egen karakter, en egen historie, et eget dikt. Som på «Planets», som starter ømt og varmt, men som utvikler seg til et drømmende kakofoni av disharmoni, barnestemmer og jazz-inspirerte passasjer. Hver låt er en hyllest til livets sus og støy i bakgrunnen som ligger å ulmer, bare venter på å få ha spotlighten. Nydelige gitarlyder som valser inn i frykten, inn i det uvisse. 

Den perfekte høstplaten
Produksjonen og arrangementene på albumets låter står i vakker kontrast til Callahans dype stemme. Matt Kinseys gitar, Jim Whites perkusjon og Emmett Kellys bass legger den perfekte basisen for låtene, der B3-orgel, klarinett og saksofon er krydderet som gjør at du hele tiden oppdager nye ting og andre måter å tolke låtene på. Lydbildet er jordnært, organisk og varmt, med andre ord den perfekte høstplaten.

På avslutningssporet «Last One at the Party» er han tilbake der vi kjenner ham. Når han kommer tilbake til oss, hans gamle venner og kjente, blir vi minnet på at vi må åpne vinduet og slippe den friske høstluften - og verden - inn. Albumet vil overraske, utfordre og glede deg, men du vil garantert la deg overvelde, la sansene åpne seg og la livet strømme inn.

Reality er nok et mesterverk fra Bill Callahan. Reality er et album for deg som liker musikk. Mer komplisert enn det er det ikke.