Alice Boman kunne sagt mer og malt med flere farger, men holder seg til det umiddelbare og evige.
Trenger du en klem? Fire armer venter på å omfavne deg med en velkjent varme og ro. Det er Alice Boman og Mike Hadreas (Perfume Genius) som ser ut til å vite akkurat hva du trenger på albumets andre spor. Og i det som høres ut som en smakfullt imitasjon av den klassiske duettballaden, får også du plass. Når de to stemmene beveger seg sammen, i det romslige pianodrevne arrangementet, er det lett for deg å bare skli inn, for «To be with you» kan sikkert handle om deg også.
Klassisk er et ord som fortsetter å henge over albumet jo dypere vi kommer inn i den halvtimes lange opplevelsen. Det er ikke ment som klassisk musikk, selv om steget for å gjøre noen av låtene til noe sånt ville vært forholdsvis liten. Snarere menes klassisk som en måte å beskrive relasjoner og følelser på.
Umiddelbart og evig
Når Boman synger «I want to be with you / all the time / all the time» eller «we're running out of time / show me something real» er det en utgått romantikkfomidling i all sin enkelhet. Hun kunne sagt mer, kunne ha malt med flere farger, men hun velger å holde seg til det umiddelbare og evige.
Det er nettopp i den avgjørelsen albumet, i sine minst vågale øyeblikk, lett kan bli et lydspor til et nyåpnet drømmepop-spa. Foruten de få øyeblikkene som kaster oss inn i live-innspillingen av The Space Between – som slutten av «Soon» med orgel – kan man ta seg selv i å drømme seg bort til en mer interessant tekstskriving. For eksempel til den Boman som skrev «So I close my eyes, I’m holding back the tears / Cause the more I cry, the more you disappear».
Det sterkeste inntrykket albumet etterlater er derfor ikke som et helhetlig verk, det er for komfortabelt. Det er i enkeltsanger som «Where To Put The Pain».
