Konsertanmeldelse

Seirende og sørgende idealisme

Fatoumata Diawara

Operahuset

Fatoumata Diawara tar skrevet afrikansk historie ut på turné.

Etter at væpnede grupper nord i Mali gjorde opprør i 2012, ble det i løpet av året som fulgte antatt at militante islamister hadde destruert en tiendedel av manuskriptene i Timbuktu.

Samlingen på hundretusenvis av sider angår alt fra Koranen, etikken ved slaveri, matematikk og astronomi til astrologi, svart magi og hvorvidt en egentlig burde tillate røyking. Enkelte av manuskriptene kan spores tilbake til det 11. århundre. 

Men det unike i situasjonen er at store deler av de flerfoldige manuskriptene nord i Mali er privat eid. «Familiejuveler» som blir bevart i private bibliotek og som nå har blitt smuglet i trygghet. Afrikansk historie i afrikanske hender – historie som nå også er på turné gjennom Fatoumata Diawaras musikk. 

Foto: Ida Monsén
Foto: Ida Monsén

Stormende lidenskap
Konserten denne søndagen i Operaen er andre gang Diawara fremfører albumet Maliba. Med fire strykere, tre blåsere, en dirigent, trommis, bassist, gitarist og tangentist i ryggen. Albumet tar for seg forskjellige aspekter ved den felles arven i hjemlandet Mali, og er et prosjekt tilknyttet Google Arts & Culture sin digitalisering og presentasjon av manuskriptene i Timbuktu. 

Låtene, som både er på bambara og engelsk, er en ode til Malis kulturarv. «Kalan» trekker fram hvordan manuskriptene så på utdanning som en menneskerett, uansett kjønn, og kampen vi må ta for det i vår tid. Kraftballaden «Sini» om fred og forening i konfliktherjede tider og «An ka bin» om hvordan hjemlandets kultur står stødig i stormen. I tråd med tradisjonen Diawara spiller i, Wassolou-sjangeren, er låtene empatiske og lidenskapelige i et vekselsang-mønster. 

Diawaras spenn i stemmen og det improvisatoriske tilnærmingen til liveformatet, gjør at hver eneste låt står igjen som et høydepunkt, selv etter over to timer i Operahuset. Det hele åpner med at Diawaras stemme strømmer ut i salen uten artisten selv på scenen. Stemmen er fyldig og luftig, men det er ikke før hun selv trer ut på scenen at det hele blir pakket inn i en trygghet og kontroll som trekker hele publikum fram i setene. 

Foto: Ida Monsén
Foto: Ida Monsén

En ... dommerfløyte?
Konserten er maktdemostrerende afropop med storbandtendenser. Diawara leder komposisjonene rett inn i egne gitarsoloer, med en blues-feel, eller drar opp låtenes intensitet med en liten dommerfløyte.

Hun tar gjentatte ganger et sted til siden, en ydmyk indikasjon på at neste solo venter. Musikerne hun har med seg på scenen ser hverandre, og som tidevannet både drar og dytter de låtene inn i det febrilske.

Likevel er det stunder der ekkoet fra vokaler i loop-pedalen bryter med den momentane inderligheten til livemusikken, og ellers tighte overganger snubler inn i hverandre og skaper øyeblikk med forvirring. Når det er sagt, er det få ting som er så livsbejaende som uplanlagte brytninger i musikken, som igjen understreker den genuine formen for feel Diawara og musikerne har når de tar seg inn igjen. 

Fatoumata Diawara er den første kvinnen fra det afrikanske kontinentet som spiller solokonsert i Operahuset i Oslo. Det gjør hun med kunnskap, fornuft, sikkerhet, lidenskap og en formidlingsevne som under ekstranummeret fremprovoserer en flashmob. Men i kjernen av det hele er også en sørgende idealist, som frykter tingenes tilstand.

Foto: Ida Monsén
Foto: Ida Monsén
ANNONCE