Weyes Blood velsigner med englelyder og optimistiske åpenbaringer.
Hvis Joni Mitchell og Lana Del Rey laget et hjertebarn, ville det sannsynligvis blitt noe à lá den amerikanske artisten Weyes Blood. Etter å ha vokst opp under både den varme himmelen i California, det kjøligere Pennsylvania og alltid under vingene til dypt religiøse foreldre, lå det ikke umiddelbart i kortene at Natalie Laura Mering skulle komme opp gjennom undergrunnsscenen i Portland og senere turnere internasjonalt.
Selv om hun offentlig har tatt avstand fra store deler av trossamfunnet, kan du fortsatt finne små glimt av hellige toner blant de ti budene på hennes femte album And in the Darkness, Hearts Aglow.
Første og andre bud
Første bud, «It's Not Just Me, It's Everybody», introduserer et minimalistisk preludium i form av futuristiske synthtoner, som kulminerer i et rolig pianoakkompagnement. Med sublim eleganse synger Weyes Blood ut sitt ensomme hjerte og viser det frem. På nesten teatralsk vis dukker et vakkert englekor opp med klingende harper, og Weyes Blood virker ikke lenger ensom.
Det påfølgende budet, «Children of the Empire», kan lett tolkes som en beretning om en rasende klimakrise, som den unge generasjonen skal betale for. Tilgivelse eller ikke.
«Children understand that they pay for their sins / Seize control of what they made / Before we all fade away»
Sankt Peter ved porten
Til tross for de fortvilte salmeversene er stemningen utrolig lett og optimistisk. Disse kontrastelementene fungerer godt og gir det elegante og tidløs-pregede albumet en reflekterende bevissthet.
Sankt Peter står ved porten til himmelen under «God Turn Me into a Flower», der Weyes Blood får adgang til paradisiske lydlandskap. Med dempede synthdroner og rolig fuglesang lar hun sin smidige vokal guide reisen inn i det utenomjordiske i selskap med et frelsende englekor. Et altomfattende pusterom der eterisk og jordisk luft smelter sammen i en symbiose.
«Twin Flame» tar oss tilbake til dødelige omgivelser, hvor interessante perkussive elementer danner en nesten melodisk rytmegruppe. Igjen får hun selskap av det velklingende koret, som bidrar med fine harmonier til et rikt lydbilde i det minimalistiske landskapet.
Postludiet inntreffer på den ettertenksomme «A Given Thing», der orgel og piano slår tangentene sammen, og en håpefull følelse av ro avsløres når fredskaperen Weyes Blood synger:
«But love doesn’t need to dеstroy you anymore / Oh, I wanna stop the war between the broken lovers».
