Blodkvalts debutplate Algor Mortis er en teknisk sterk og godt krydret sjangerblanding. Dessverre blir den sjeldent mer en summen av sine deler.
Den soniske energien i Blodkvalts første plate er det ingenting å si på. Åpningssporet åpner i god ekstremmetall-stil med et hjerteskjærende hyl, svartsvart dobbel-bass beat, og et klassisk forvrengt tremoloriff. Den støyete miksen gir et tett lydbilde som trenger seg på lytteren og musikken har en voldsom driv, nærmest som om låta på ustoppelig vis dundrer frem helt av seg selv.
Denne energien er like imponerende som den er forventet. Musikerne bak Blodkvalt beskriver seg selv, i bunn og grunn, som punkere. De kanaliserer enn slags hardcore vitalisme inn i mange av låtene, som gjør dem fengende, livsbekreftende og produktive, tross det mørke ytre. Slik er Blodkvalt på sitt beste.
Den uendelige sjangerdebatten
Til hardcore-skive å være, har Algor Mortis forfriskende lite pynt. Vi blir spart for kontentum og oppgaveerklæringer, og musikken får i stor grad tale for seg selv. Dog er det ikke alltid like klart hva musikken forsøker å si, nemlig fordi den virker å inneholde litt av alt. Det er litt hardcore, en god dose black metal, litt stoner/doom, og en hel del støy.
Ledesingelen «Murk» er et av platas sterkeste spor. Den tar form som en mer eller mindre reindyrka thrash-låt. De beviser at de mestrer sjangeren for seg selv før de begynner å blande inn andre elementer. Det samme kunne man kanskje sagt om «Controlled death» som forblir en støylåt tvers igjennom, men den kommer så bardust på at den egentlig er mer forstyrrende enn noe annet.
I forsøket på å unnslippe sjanger som kategorisk bås gjør Blodkvalt seg skyldig i å hente inn elementer som er helt ubehandlet. De tydelig Sabbath-inspirerte dommedagspartiene på låta «Mutilated» er et godt eksempel. Man kunne godt tro at man hørte på Purple Hill Witch, og ikke Blodkvalt. Tilsynelatende disparate stiluttrykk settes inn i låtene som byggeklosser uten at de bearbeides til del av en større helhet.
Murk eller mudder?
Det er ingen tvil om at Blodkvalt består av meget dyktige musikere. Flere av dem er allerede godt kjente i Oslos rock- og metallscene. Den tekniske gjennomføringen på plata er helt upåklagelig, og den sterke viljen til å skape sitt eget uttrykk er meget lovende.
Algor Mortis forblir allikevel en påminnelse om at sjanger ikke alltid trenger å være noe hemmende, men også et sett med grunnprinsipper man kan lene seg på. Vi vet godt at alle medlemmene i Blodkvalt kan løpe hver for seg, men som band må de lære seg å gå, før de kan løpe.
Les også: Hjerteslags nye album er selvransakelse på kvinner, Gud og naturens bekostning.
