Styggvakker nasjonalromantikk

For de uinnvidde kan svartmetallen ofte fremstå som en temmelig ensidig undersjanger. Dette er en naturlig følge av at den siden av uttrykket som oftest blir vist i media er den originale formen som oppsto på 90-tallet, hvor ugjennomtrengelige vegger av støyende gitarer og frenetisk trommespill – samt begredelige produksjonsverdier - var felleselementer for det meste av musikken som ble utgitt. Det finnes fortsatt mange krefter der ute som ønsker å bevare svartmetallen som noe avgrenset og ortodokst, men denne elitistiske holdningen overser det faktum at uttrykket alltid har vært et av de mest fleksible verktøyene i metallens verktøykasse. 

De som derimot ikke overså dette, var artistene som var aktive i den norske 90-talls-bølgen. Band som Emperor, Enslaved og Dimmu Borgir var ikke sene med å legge den rendyrkede svartmetallen bak seg, men kastet seg hodestups inn i en eksperimentering som tok uttrykket i stadig nye retninger - om det så var snakk om symfoniske eller progressive. Felles for de norske legendene var at de anså sjangeren for å være et middel heller enn et mål i seg selv; en grunnmur hvorpå de kunne reise sine egne spektakulære byggverk. 

Også Kampfar bruker svartmetallen som middel heller enn mål, om så på en mindre utsvevende måte enn bandene nevnt ovenfor. Der nyere musikk fra Enslaved og Emperors Ihsahn virker fullstendig løsrevet fra deres produksjon på 90-tallet, er Kampfars senere utgivelser åpenbart skrevet av det samme bandet som ga ut Mellom Skogkledde Aaser i 1997. I likhet med Bergens Helheim har Kampfar valgt å vektlegge det som allerede er særegent ved sin egen form for svartmetall, heller enn å lete etter nye og spennende jaktmarker utenfor sjangerens grenser. Bandets nye skive, Til Klovers Takt, argumenterer ettertrykkelig i favør av denne beslutningen, i kraft av å være en av de sterkeste norske svartmetallutgivelsene som har blitt utgitt i senere tid.   

Finner meningen i motgang
Til Klovers Takt henter inspirasjon fra traktene rundt Hemsedal og Hallingdalen, hvor samtlige av låtene ble skrevet over en tidsperiode på et år. Områdets natur og folkehistorie setter sitt preg på både det tekstlige og det musikalske, men stilles i et rått og primitivt lys som fremhever det brutale heller enn å ty til nasjonalromantiske forskjønnelser. Tekstene til Dolk fordømmer ikke grufullhetene som oppstår i dra-kampen mellom medgang og motgang, men anerkjenner naturens råskap som en essensiell side ved tilværelsen. Det gamle må dø for å gi plass til det nye, og «livets blod» brenner i årene først når prøvelsene herjer som verst.  

Denne styggvakre råskapen gir drivkraft til samtlige av albumets seks låter. «Lausdans Under Stjernene» lokker lytteren innledningsvis inn i sitt kjølige og stjerneklare vinterlandskap, men faser tidlig over i bandets stormende, melodiske svartmetall. «Urkraft» gjør ære på sin egen tittel via hamrende basslinjer og fossende gitarstemmer, og «Flammen fra Nord» er en av de mest rødglødende og intense låtene Kampfar har skrevet til dags dato. Som i sine tekster setter ikke Kampfar noe klart skille mellom det vakre og det brutale i musikken, men sveiser heller sammen folketonale melodier og ekstremmetallisk hete på en utsøkt måte. 

En definerende utgivelse
Musikerne i Kampfar har gitt uttrykk for at Til Klovers Takt er den skiva de alltid har hatt lyst til å skrive. For første gang er det ikke bare selve skriveprosessen som er under bandets kontroll, men også innspillingsprosessen, og dette har vist seg å få store konsekvenser for dybden i bandets musikk. Låtene på Til Klovers Takt virker nesten å leve sine egne liv, dette som følge av at instrumentene ikke er skvist inn i snevre områder av frekvensbildet, men får utfolde seg og vise sitt fulle fargespenn. I tillegg har låtene ofte en lineær struktur fremfor en tradisjonell låtform. Avslutningssporet «Dødens Aperitiff» er et godt eksempel på dette, der den via tålmodige bølger av stampende svartmetall bygger opp til en tårnende og cinematisk konklusjon. 

Det er ikke mange band som kan sies å ha levert sin definerende skive etter 28 år på scenen, men med Til Klovers Takt kan det hende at Kampfar har gjort nettopp dette. Skivas sømløse sammensmelting av tematikk og musikk danner enn helhet som er langt større enn de individuelle delene. Den er i tillegg gitt en nydelig visuell presentasjon som gir en ytterligere dimensjon til innholdet. Kampfar fremstår mest av alt som et band som for øyeblikket er fanget i et dragsug av inspirasjon, og som endelig har verktøyene og ferdighetene til å sette ideene sine til livs. Resultatet er en rikholdig og levende svartmetallskive som kommer til å gi avkastning i lang tid fremover. Det er en soleklar utfordrer når årets norske metallplate skal kåres.