Albumanmeldelse

Om rolleforvirring og forandring

Samtidig - Cezinando

Cezinando

Samtidig

Cezinando viser igjen at han mestrer kunsten å bruke ord som instrumenter uten at det går på bekostning av ordenes betydning.

To år er gått siden Cezinando ga ut albumet Et godt stup i et grunt vann. Den gang vant han spellemannprisen i klassene årets tekstforfatter og årets låtskriver. Nå er han tilbake med fem låter på ep-en Samtidig, som viser at han fortsatt skriver og utfolder seg på originalt og elegant vis. I likhet med forrige plate, gjør Cezinando både lekne og dype refleksjoner om seg selv som person og artist, mens produsent Ole Torjus Hofvind kler tekstene med eksperimenterende pop-produksjoner. 

Åpningssporet «Adjø, farvel» vitner om en fyr i forandring. Her forteller Cezinando at han «sang en siste triste sang / for aller siste gang». Han er i utvikling og beveger seg videre fra den personen han var på forrige plate. I refrenget synges det «nå må jeg reise bort fra deg, og du må blive kvar», noe som minner en på at musikken er like levende selv om artisten går videre, men den tilhører lytteren og ikke lenger ham. Beaten når imidlertid ikke helt opp selv om teksten forteller noe. Den monotone synthen som leder an er litt for mye til stede gjennom låten og melodien i refrenget funker ikke fjell på denne produksjonen.

På sitt beste 
Kvaliteten øker fort med «De miserable», som er det feteste sporet. Over en pulserende produksjon, som bygger opp mot et melodiøst og vakkert sunget refreng, fremfører Cezinando en tekst der rimene umulig kunne landet annerledes. Teksten er en ironisk lek om kontrastene i en personlighetsforvirring og hvordan han opplever at han «lever i en tredjeperson».

Denne rolleforvirringen gjenspeiles også i tittelen Samtidig. Med morsomme referanser og treffende metaforer setter han ord på at det er litt stress å være famous. «Det finnes meg også finnes det en idé om meg / og vi to er som Krekar og Melling», kan leses som en referanse til det mye omtalte møbeltyveriet. 

På «Kokt á la mode» er Cezinando på sitt mest Cezinandoete. Over en melankolsk pianomelodi, viser han at stemmen hans er et mangesidig instrument som leker med fremførelsen av ordene på en måte kun han behersker. Versene faller inn i et drømmende refreng som kommer til å fremkalle sprukne røster på fullstappede scener. 

Komplekse tekster, men enkel avslutning
«Verdens smarteste person» demonstrerer at det er vanskelig å konkret tematisere Cezinandos tekster  fordi de rommer mye, som han sier selv: «Jeg synger sanger om det livet her og hvordan det skal gå / Pluss ting som jeg har funnet på». Over en tung synth kommer Cezinandos filtrerte vokal inn som hånd i hanske  dette er godt produsert. I tillegg står elektronikaduoen Smerz for arrangementet og koringene i outroen, noe som spicer opp ep-en med behagelig variasjon.  

Avslutningssporet «Baby boss» er ikke en spektakulær avslutning, men fortsatt en god låt. Det er en enkel og kødden låt der Cezinando inntar rollen som en voksen baby. Selv om man er voksen, kan det være digg å bli vugget i søvn og holde seg godt fast i kjæresten sin, som han sier. De tre låtene i midten hadde fortjent en heftigere avslutning og låten demonstrerer, i likhet med førstesporet, at ep-en ikke holder det samme nivået jevnt over. 

Cezinando holder likevel et lyrisk nivå som sjeldent matches i norsk hiphop. Originaliteten i både tekstene og ordleken får en til å rynke på nesen og trekke på smilebåndet samtidig. 

ANNONCE