Albumanmeldelse

Hill deg, Beharie, the Third

Beharie, The Third - Beharie

Beharie

Beharie, The Third

I et musikklandskap hvor singer/songwritere til stadighet dukker opp, er Beharie the cream of the crop.

I 2022 er det ingen som kan avskrive Beharie som bare enda en singer/songwriter. Etter en spellemannspris for hans forrige utgivelse, Beharie // Beharie, tar alle ham på alvor. Når den ydmyke Sandnesgauken nå igjen gir ut musikk er det derfor med en viss forventning i luften. 

Og Beharie innfrir. Så til de grader. 

Transcendentale øyeblikk
Sjangermessig befinner vi oss i de noe flytende grensene mellom soul, R&B og pop, og stilistiske mangfoldet som her utøves på én og samme EP vitner om en enestående musikalsk verktøykasse. Lydbildet er retropreget, men likevel varmt og organisk, krydret med glidende steel-pedalgitarer, strykere, og skarpe gitarriff. Tilbakelente trommer og øvrig perkusjon sikrer også en avslappende, men likevel fengende groove.

 Beharie, the Third viser han frem egne ferdigheter fra sin aller, aller beste side. Vokalharmoniene på mektige «Love me» avslører både erfaring og mestring av koring som musikalsk gren. Arpeggierte gitartoner og dempede vokaler bryter ut i forvrengte riff, i det som utvikler seg til å bli en enormt kledelig gospelflørtende affære.

Det finnes noen transcendentale øyeblikk her. Mest åpenbart er det på det spektakulære avslutningssporet «Simple Mistake», hvor Beharie opererer i et noe mer rendyrket popformat. Idet de lofi-komprimerte versene bryter ut i et storslagent refreng, hvor harmoniserte koringer legger seg som nysnø over Beharies vokaler, føles det på mange måter som om han bryter rett gjennom taket for hva man skulle tro var mulig å oppnå.

Uovertruffen meloditeft
Likhetene til Frank Ocean, både i stemme og meloditeft, er så påfallende at det frister å ta en kikk på Beharies slektstre. En heftig sammenligning, ja, men en må helt opp på disse hyllene for å gi presise bilder på hvilket talent denne mannen besitter.

Men det er likevel ingenting påtatt ved de Oceanske trekkene, for Beharie er både troverdig og naturlig i rollen som formidler. Og det er nettopp dette som står for mye av appellen ved ham som artist – hans evne til å formidle følelser, store som små, varme som kalde. Og mens lydbildet omtrent er synonymt med samtiden, finnes det også noe unektelig tidløst og uanstrengt ved hvordan Beharie skriver musikken sin. 

 Beharie, the Third er det så tett mellom høydepunktene at det blir nærmest parodisk å skulle ramse dem alle opp. Og mens denne EPen er fabelaktig, er det ikke sikkert seks låter er nok for å unngå abstinenser for alle soul/R&B-glade tilhengere. La oss derfor inderlig håpe det ikke er alt for lenge til Beharie returnerer med nytt låtmateriale.

ANNONCE