Albumanmeldelse

Et spakt og uorginalt ekko

10 Tracks to Echo in the Dark - The Kooks

The Kooks

10 Tracks to Echo in the Dark

The Kooks' siste plate er forglemmelig oppkok i kategorien landfyll.

Da magasinet Vice i 2020 laget sin provoserende og, la oss være ærlige, ganske morsomme liste over de 50 største låtene i kategorien «landfyll-indie», var The Kooks ett av tre band som hadde den tvilsomme æren av å ha to sanger på listen fylt av ufarlig 00-talls gitarrock. 

Som en casual fan av Brighton-bandet siden oppstarten er det vanskelig å ikke føle det som en spot-on bemerkning. For å finne frem til perler som «Naive», «She Moves in Her Own Way» og «Always Where I Need to Be» må du lytte deg gjennom mye virkelig helt gjennomsnittlige greier. En fire år lang albumpause har ikke endret noe på dette problemet. 

Luke Pritchard og Hugh Harris, de to originale medlemmene av bandet, har sagt farvel til bassist Peter Denton siden forrige utgivelse, og Harris gjør istedet en kompetent dobbeltjobb hvor han på et nummer som «25» virkelig får lov til å leve ut sin indre funk-bassist.

Kunstig bismak

The Kooks har skjelettet som trengs for den suksessen The Wombats har høstet de siste årene ved å gi den klassiske gitartunge indierocken et skudd pastellfarget 80-tallssynth, eller The 1975s mer ambisiøse spill med samme lyd. Men The Kooks mangler den avvæpnende sjarmen til den første og edgen til den andre.

«Connection» har en smooth produksjon, men har et fullstendig fravær av den kraften man skal kunne forvente av en førstesingel, og med de elektriske trommene og glitrende keysa føles en låt som «Jesse James» som en fjørlett lettvekter på alle måter. På samme måte er er «Beautiful World» ska-inspirert, men som tidligere forsøk på det samme fra The Kooks, blir det hele med en kunstig bismak. 

At bandet også får klemt inn en låt med tittelen «Oasis» er funny, selv om det lyder ergerlig lite som brødrene Gallagher, og mye mer som et oppkok av The 1975, inkludert gitarklangen og vocoder-vokalen.

Luke Pritchard har fortsatt en fin vokal, og sanger som «Closer» og «Modern Days» slår greit til på The Kooks nye utgivelse, men de resterende ti sporene setter seg ikke fast i øregangene på noen som helst måte.

ANNONCE