Albumanmeldelse

Nært og lengtende

Social - Simen Mitlid

Simen Mitlid

Social

Simen Mitlid er tilbake med ny og til tider svært spennende folkpop.

Singer-songwriteren fra Østerdalen har på få år rukket å bygge opp en imponerende katalog, med tre fullengdere under beltet. Når han nå er tilbake, halvannet år etter forrige albumutgivelse, er det med del én av en dobbel-EP.

Og kanskje er det EP-formatet som gir rom for eksperimentering, for på flere av låtene på Social velger Mitlid å bevege seg i nye retninger. Det er mindre gitar, mer synth, og et tydeligere preg av pop på flere av sporene. De åpenbare referansene til Sufjan Stevens, samarbeidspartner Benedikt og andre folk-helter er fremdeles tilstede, men intensiteten, og kombinasjonen av det elektroniske og det akustiske gir inntrykket av at det er et band som har vært i studio.

Intenst og gripende

De elektroniske elementene blir tildelt stor plass på Social. På singelen «DNA» skylles vokalene ut av monitor tilsløret av et mykt lag med autotune. Det er på ingen måte første gang menneskelige stemmer manipuleres i folk-sjangeren, men akkompagnert av de luftige synthmelodiene på sangens rivende refreng låter det usedvanlig vakkert. Sett i sammenheng med Mitlids katalog er dette en ren poplåt, hvor fengende melodier tar føringen.

Det tekstlige uttrykket på Social er vel så intenst, proppet med gripende bilder. På mange måter beroligende og trøstende, men samtidig sårt og lengtende i sin tilnærming til tilværelsen. Litt som å sitte i alene i hjørnet på en i utgangspunktet god fest, med bare musikken som samtalepartner. 

Tveegget sverd

Et annet, vel så interessant høydepunkt er «Channels» med nevnte Benedikt. Låten er den desidert roligste på EPen, hvor Mitlids røtter fra folksjangeren får mest spillerom og virkelig får mulighet til å skinne gjennom. 

Avslutningsvis er Mitlid tilbake på autotunekjøret med den søte og melodisk fengende «Dead End». Men så er autotune også et tveegget sverd – i de rolige passasjene, som i versene, ender vokalene med å falle litt mellom stolene. Ute av stand til å fylle rommene instrumentene inviterer til, savnes varmen og nyansene fra den menneskelig stemmen uten et tungt lag av effekter. For Mitlids stemme er jo til tider riktig så flott, og sporet kunne fint vært forunt den i sin reneste form. Slik det står seg låter nemlig «Dead End» tidvis rett og slett noe tamt. 

Svak engelsk

Om en skal si noe, må det være at EPen fint kunne vært trimmet litt i kantene. Intro- og outrolåtene fremstår som noe overflødige i lys av formatet, og det hadde ikke gjort noe om vi var dem foruten.

Samtidig tar jeg meg til tider i å bli lettere irritert over den svake engelsken. Problemet ligger muligens i at sjangeren Mitlid opererer i her i utgangspunktet mangler lystigheten og den gutteaktige sjarmen som eksempelvis Kakkmaddafakka drar nytte av i sin poprock, for å komme unna med sin svært norsklåtende engelske uttalelse.

Sett i lys av helheten fremstår det imidlertid bare som flisespikkeri, for faktum er at Simen Mitlid her leverer sterk og tidvis svært interessant folkpop – og det blir spennende å se hvilken retning oppfølgeren tar.

ANNONCE