Albumanmeldelse

Noen ganger er det ålreit, noen ganger er det pinlig

hortensia! lenge sia! - Baksaas + Høyer

Baksaas + Høyer

hortensia! lenge sia!

Baksaas + Høyer lar nyfrelste ord og synther strømme på deres nye album. Det er vilt, vakkert og pinlig, men hva de vil med det, er uklart. 

Nyreligiøsiteten har spredt seg som ild i tørt gress. Avdankede studenter tar engletallet 1111 kr for 1,5 time om veiledning for deg og ditt indre. Nå har det inntatt Baksaas + Høyer.

Første lytt på Baksaas + Høyers album hortensia! lenge sia! vekker den følelsen. Når låten «1111» på deres nye album med overbevisning formidler at «alt er en og samma krafta» til og med «en sjuåring og Xi Jinping», så føles det ved gjennomlytt påtatt og som å bli matet med mas fra kåte nyfrelste. Låten «Hvilen», for eksempel, er drøye fire og et halvt minutt med alfabølger. Ikke ulikt musikken som strømmer ut i svette grupperom etter en yogainstruktør ber rommet innta shavasana, som sant nok blir nevnt på låten «rav».

Enderim etter enderim, er alt jeg sitter igjen med: Hvordan kan man si så mye, som virker så vilkårlig, uten at det bare blir ordspinneri? Der nyreligiøsiteten plukker fra trossamfunn som om det er fritt vilt, plukker Baksaas + Høyer fra techno, hip hop, pop og Odd Børretzen. 

Karaktersterkt

Dette er musikk som etterlater en bitter smak i munnen, ​​da spesielt etter medsammsvorne poet Alexander Fallo skrev «Det er du som er min pandemi» og hundrevis satt et hjerte ved det. Men Baksaas + Høyer er ikke Fallo, og den følelsen av at musikken er påtatt stammer nok rett og slett av at den er akkurat det.

Det er teatralsk, og noen ganger er det ord smidd så finurlig, produksjonen så feilfri og resultatet så originalt, at det er bare å beundre.

Høyer løper med ordene, som den slampoeten han er, og Baksaas viser fra start at han er en karaktersterk elektroniske musiker. «8-8» er euforisk balansert, med oppbyggninger og brytninger om hverandre. Det er tidvis morsomt og observasjonene sitter som et skudd, med strofer som «Alle som tror ikke noe kan forandres; / jeg-person-egoer i singularis / som tror at historien står i en avis / og moser handleposene i en Yaris». 

​​Tidvis er det også et stikk, til det øret jeg lytter med: «Alle som tror at verden er vanlig / kausal og mekanisk / og dypest sett farlig / posttraumatisert og uforanderlig», som så forløses i absurde refleksjoner over baris, maniske prester og alfahund-Fenrisulver med rabies. Men uttrykket gjør også at musikken isolerer seg selv som noe en må høre alene eller observere rakrygget fra scenegulvet.

Fortellerkunsten

«I egen by» med Doglover95 på feature er en av platens sterkeste låter, men også en av dens mest fortellende. Dette er ikke fordi Baksaas tilfører et uvelkomment element med platens gjennomgående technopreg, men heller fordi det blir tydelig akkurat hva Høyer kan få til, når han står der avkledd med kun ekko av platens tidligere toner. Låten er nettopp den eneste på albumet kun produsert og skrevet av Høyer og Doglover95. Det er fortellende, reflekterende og nostalgisk på et vis. Som å observere Høyer titte på seg selv fra vinduet. Låten understreker også at det er nettopp med beina godt plantet i det eksperimentelle at platen er best. Høyer i lydkunsten og det teatralske. For der resten av albumet forsøker å legge seg i en mer poppete krysning, blir det uklart hvem som skal lytte, og hvor. 

Osloboble

Baksaas + Høyer edger musikken på et vis, en blir som lytter alltid dyttet videre og inn i låtene. Dette er store tanker om hele livet og alt man kan presse inn i det, og det oser av talent – på alles parter, men er på sitt aller beste når det avkles det kommersielle og lar kjernen av ordene og musikken skinne. Osloboblen Baksaas + Høyer situerer seg i, er intakt – og jeg vil ikke sprekke den, men så er det enkelte former som funker bedre enn andre. Uten manifesteringen og sjangerbytte.

Noen ganger er det ålreit, sa Odd Børretzen. Nå sier Fredrik Høyer det selv på platen og dens åttende låt. Det er helt sant, noen ganger er det ålreit, noen ganger er det vakkert og noen ganger er det litt pinlig.

ANNONCE