St. Vincent: "Livet er sprøtt, vanskelig og vakkert - og veldig kort"

– Jeg sitter i studioet mitt i Los Angeles, omgitt av trommer, pedaler, ATC-høyttalere, et Neve-mixebord og et komplett sett for industriell dansemusikk, som jeg liker å ha satt opp for moro skyld.

Ordene kommer fra 41 år gamle Anne Erin Clark, alias St. Vincent, når jeg ber henne beskrive miljøet der hun sitter. Hun jobber for tiden med sitt første album siden det kritikerroste Daddy's Home fra 2021. Det nye albumet heter All Born Screaming og skiller seg på flere måter fra forgjengerne – ikke minst fordi Clark denne gangen har droppet å leke med identiteter og fiktive personer.

LES OGSÅ: ANMELDELSE AV ST. VINCENT SITT NYE ALBUM 'WE´RE ALL BORN SCREAMING' - HEKSEN I HEKSEGRYTA

Hvorfor?

– Jeg har jobbet med identiteter lenge, med ideen om identitet som noe man handler ut fra. Jeg er queer, så jeg er klar over hvordan jeg bytter mellom forskjellige sett med koder. Fra jeg var liten har jeg vært klar over at både kjønn og identitet er noe du skildrer. Derfor har det etter hvert vært fornuftig for meg å skrelle av alle disse lagene underveis. Dette albumet handler i bunn og grunn om sex, død og kjærlighet. Det er ingen persona, den er kokt ned til de mest grunnleggende, de tøffeste og vakreste aspektene ved den menneskelige tilstanden. På den måten er det rett og slett ikke plass til folk denne gangen. Det handler ikke om det nå, - forklarer Clark, og svarer like tydelig når jeg spør hvilke eksistensielle erkjennelser hun har gjort i en alder av 41.

– Ja, det er alt det enkle – som også er det vanskeligste – som er omtrent den eneste grunnen til å leve er kjærligheten og menneskene vi elsker. Og å være der for de vi elsker. Og så, som kunstner, å skape noe som passer ditt indre kompass. Noe du tror på og hvor du ikke stopper før du kan si til deg selv: «Dette er den aller beste versjonen av min visjon på dette spesifikke tidspunktet». Selvfølgelig vil du alltid se tilbake etter tre år og tenke at du har forbedret deg mye og ville gjort noen ting annerledes. Et album fanger et bestemt øyeblikk i tid, det er det som gjør det spesielt. Vi lever i en verden – ikke minst på nett – som er designet for å commoditize vår oppmerksomhet, trekke oss vekk fra det vi gjør og spille oss mot hverandre, dele oss inn i ulike grupper og leire. Og vi er alle i denne dritten sammen. Livet er sprøtt, hardt og vakkert for alle mennesker på jorden. Og også veldig kort, så vi har ingen tid å miste. Det er der jeg er, personlig. Derfor handler det om å skape noe du selv elsker, som tenner gnisten din og som føles sant og autentisk for deg selv. Og det er kanskje ikke for alle mennesker. Ikke alle ville elske deg for det. Men hvem trenger at hele verden elsker deg? Det viktige er å bety mye for en liten gruppe mennesker, sier Clark.

Det soniske vokabularet

I sin søken etter å realisere sin personlige kunstneriske visjon, har Clark – som er kreditert som medprodusent på sine tidligere album – denne gangen overtatt produsentrollen fullstendig. I pressematerialet som fulgte albumet, sier Clark at hun måtte grave dypt for å finne sitt eget «soniske ordforråd».

Hvor fant du det?

– Jeg liker å ta utgangspunkt i noen regler. Ikke vilkårlige regler, men retningslinjer som gir mening med hensyn til den generelle ideen til sangen. Med dette materialet startet jeg med å sette opp noen analoge synther og vri på knottene som en tordengud, helt til jeg fant noen lyder som jeg syntes var spennende. Jeg kunne jamme i tre timer i strekk på synther og trommer, og ha det kjempegøy med det. Og ut fra det kunne jeg da komme opp med kanskje fem sekunder som jeg syntes var interessante nok til å bygge en hel låt rundt.

Hun sier at "Big Time Nothing", "Broken Man" og "Sweetest Fruit" var noen av de sangene.

– Det handler om å tro på lyd. Å tro at hvis du gjør det med et rent hjerte og kun følger de ideene som føles riktige, vil huset bli bygget, murstein for murstein. Du vet ikke hvordan fra begynnelsen – men du dedikerer deg til å komme dit, hele dagen, dag etter dag.

Warhol og Tarantino

Samtalen går tilbake til spørsmålet om personligheter. På Daddy's Home tok Clark åpenbart litt inspirasjon fra Candy Darling – en av figurene fra den skeive kulturen rundt Andy Warhol og The Factory i 60-tallets New York. Samme år som albumet ble gitt ut, dukket Clark også opp på hyllestalbumet I'll Be Your Mirror: A Tribute To The Velvet Underground & Nico.

Hvilken inspirasjon henter du fra Warhol-universet?

– Jeg tror ikke Warhols bidrag til moderne kultur og alt som foregår i dag kan overvurderes. Jeg kjente ikke Candy Darling personlig, men en av vennene mine satt ved dødsleiet hennes og fortalte meg historier om hvilken fantastisk kvinne hun var. Så ja, det er definitivt en hyllest til Candy Darling på Daddy's Home – men jeg prøvde aldri å være henne, slik noen tydeligvis fikk den gangen. Jeg ønsket også å være Gena Rowlands i John Cassavetes filmer, men sett gjennom Tarantinos linse – det handlet om å kombinere alle disse forskjellige inspirasjonskildene og dermed frigjøre meg fra enhver smerte. Det høres rart ut når jeg sier det sånn. Men det er det du får gjøre som kunstner: Du får muligheten til å utforske sannheten gjennom elleville eksperimenter og tilnærminger, og på denne måten prøve å få grep om ditt eget liv og dine egne demoner. Det er en fantastisk ting, og jeg vet ikke hva jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde den muligheten, forklarer Clark.

Det slemme og groteske

Clark har hentet scenenavnet sitt fra en linje i Nick Caves sang "There She Goes, My Beautiful World", fra 2004-albumet Abbatoir Blues. Det krever selvfølgelig en forklaring – for hva er egentlig forholdet hennes til Cave og det spesifikke albumet -der man finner tekstutdraget "Dylan Thomas døde beruset på St. Vincent's hospital"?

– Jeg hørte på Nick Cave da jeg gikk på videregående, uten å helt forstå det. Albumet Abbatoir Blues var min re-introduksjon til ham. Det er et flott album, og han har laget flere flotte album siden den gang. Han har klart å grave dypt inn i noe grunnleggende menneskelig. Han virker som en dypt empatisk person, og det trenger vi. Jeg har sett ham live flere ganger, og jeg har grått hver gang. Og det handler ikke engang om gjenkjennelsesglede eller at han spiller noen låter som jeg kjenner og legger derfor mye kontekst til selv. Jeg var på en konsert med ham hvor han spilte mye materiale jeg egentlig ikke kunne – og det rørte meg likevel dypt. Du kommer ikke til det punktet han befinner seg på musikalsk uten visdom, smerte og... moral.

Clark sier scenenavnet er et nikk til alle heltene Cave har kjempet med. Men også med hvordan de begge har skapt transcendental kunst.

– Samtidig er de bare mennesker; slemme, groteske og feil på alle måter. I sangen fantaserer Cave om å bli en del av panteonet der hans egne helter bor. Det ga mening for meg, for det er også målet mitt i livet. Jeg vet hva jeg liker og hvem mine helter er – og jeg streber etter å skape noe som lever opp til mine egne standarder. Det var noe håpefullt ved å kalle meg St. Vincent - noe med å plassere meg akkurat der, i nærheten av noe jeg selv kjenner igjen som flott.