Det er salig og god blanding av det mørke og harde.
Reid-brødrene ankommer scenen fulgt tett av en tykk tåke og med strobelys som grenser det epileptiske. Det er en serdeles god blanding av låter, både fra deres nye album og deres gamle. «Darklands» og «Just like Honey» treffer like bra som de gjorde for 40(!) år siden.
Bandet har vel aldri vært kjent for en enorm karismatisk scenetilstedeværelse, men denne mystiske og mørke energien er med på å drive frem det musikalske. Når bandet først er i form er de neste ustoppelige.
De holder på i over 2 timer, og bra er det! Det tar dem noe tid å varme seg opp, men kvaliteten sitter når de først er i ordentlig i gang. Halveis inn er det en sammensurrium av støy, droning og vrengte gitarlyder.
Sangene glir over i hverandre, og selv om Jim Reid sin vokal kanskje ikke alltid når helt opp, så er likevel stemningen og tonen der (for det meste). Jeg ble også positivt overrasket da låter fra deres siste album, som i mine ører ikke var noe å skryte av, fungerer bra (hvis ikke veldig bra) live. Energien som manglet på plata tar seg skikkelig opp på scenen med en mer helhetlig fremtoning.
LES OGSÅ: JESUS OG DE HEDONISTISKE FORMIDLERNE
Det skal også nevnes at support-acten, Deathcrush spilte et sødmefullt og tungt anslag for kvelden. Trist mid-western emo møter stoner metal er en ganske genial apertif til det lydbildet The Jesus and Mary Chain etterpå serverer.
